Terje SvabøMarine Le Pen kastet sin far, Jean-Marie Le Pen, ut av Front National. Selv ikke en far skal få stå i veien for hennes mål: Elyséepalasset i Paris.
I siste nummer av The Economist, begynner lederen slik:
”It has been many years since France last had a revolution, or even a serious attempt at reform. Stagnation, both political end economic, has been the hallmark of a country where little has changed for decades, even as power has rotated between the established parties of left and right.
Until now” – påpeker The Economist og henviser selvsagt til Front National’s Marine Le Pen og hennes sterke stilling i fransk politikk. Det vil innebære en betydelig overraskelse om hun ikke kommer til den andre valgomgangen ved presidentvalget i mai og Frankrike er forberedt på at hun kan komme helt i mål.
Skjønt; de færreste tror Marine Le Pen vil bli republikkens neste president. Med ved et godt valgresultat er det hevet over enhver tvil at hun selv og hennes populistiske parti i betydelig grad har styrket sin posisjon som dagsordensetter. En slik utvikling ser vi i en rekke europeiske land, innbefattet Nederland, til tross for at Geert Wilders ved valget kom langt unna sin målsetting om å lede det største partiet.
De såkalte høyrepopulistene i Europa utgjør ikke lenger grupperinger/partier det går an å overse. Fra å være noen små, litt rufsete, antisemittiske, førervennlige partier, er flere av dem blitt mer strømlinjeformete, til og med akseptert som gjester i det gode selskapet. De er blitt store og er forent i kampen mot EU, globalisering og fremmedfrykt. I økonomisk politikk er flere av dem langt nærmere sosialdemokratisk tenkning enn markedsliberalismen. De representerer den sinte arbeider- og mellomklassen som i betydelig grad med rette konstaterer at utviklingen går dem forbi.
Informativt om høyrepopulismen i Europa
Journalistene Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask har i en årrekke, både fra korrespondentperioder i Stockholm, New York, Brüssel og fra Frankrike hvor de har hus, fulgt utviklingen til høyrepopulistene i Europa. Denne erfaringsbakgrunnen har de nå skrevet inn mellom to permer i boka ”Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,” utgitt på Cappelen Damm.
Det er blitt en nyttig og informativ bok, lettskrevet og basert på betydelig kunnskap.
Sørsdahl og Ask har møtt Marine Le Pen flere ganger og skildrer en politiker åpenbart med betydelige ambisjoner og en klar oppfatning om hvor hun vil. Det er interessant å følge Marine Le Pens vei fra medarbeideren til sin omstridte far, til hvordan hun selv grep makten og striglet og finpusset fasaden. Så grundig har hun gjort dette at partiet i dag også aksepteres av representanter for den intellektuelle, politiske og økonomiske eliten Front National for øvrig lever av å bekjempe.
Likevel, forfatterne levner ingen tvil om at Marine Le Pen fortsatt er en lidenskapelig høyrepopulist. En eventuell valgseier i mai kommer til å sende sjokkbølger gjennom Europa, ja i større grad enn Brexit og valget av Donald Trump.
Boka gir en oversiktelig presentasjon av de partiene og personene som i dag er gruppert under fellesbetegnelsen ”høyrepopulisme.” Fra flere land får vi lese om hvordan disse partiene har utviklet seg og nå opplever voksende aksept hos ”folk flest,” et begrep vi også kjenner fra Norge.
Boka preges av solide kunnskaper. Forunderlig da at forfatterne i sin omtale av fjorårets presidentvalg i Østerrike skriver at de to kandidatene ”overgikk hverandre i krasse uttalelser om innvandrere.” Det stemmer at Frihetspartiets Norbert Hofer var usmakelig og krass. Men han som takk og pris vant, De grønnes tidligere leder Alexander Van der Bellen, er en sann liberaler, for EU og med et varmt hjerte også for Østerrikes nye landsmenn.
