Terje SvabøRegjeringen sliter. Enkeltsaker forkludrer og enkelte statsråder svikter. Men er utfordringene av mer grunnleggende art?
Da de rødgrønne måtte si takk for seg i 2013, var det klart for en ny regjering med en annen kombinasjon av farger. I noen uker var vi i uvisse om det ville bli blått, gult og grønt eller helt blåblått. Til mang en politisk observatørs overraskelse, ble resultatet så blått som mulig var. For første gang i moderne norsk politisk historie søkte en statsminister i Norge makt ved å lene seg mot en ytre fløy.
For all del: Jeg er fullstendig klar over at man i Nydalen ble enige om en samarbeidsavtale mellom de to regjeringspartiene og KrF og Venstre, en avtale som ga Erna Solberg grunnlag til å danne regjering med Fremskrittspartiet.
Dermed var 40 års vandring i opposisjon over for Fremskrittspartiet. Siv Jensen fikk til hva Carl I. Hagen aldri lykkes med. Svaret på hvorfor det løsnet for Frp er imidlertid ikke alene å finne i skiftet av partileder, men mer i den holdningsendring som vokste fram i Høyre under de åtte år med rødgrønn regjering.
Før da Jens Stoltenberg tok fatt på sin andre periode som statsminister i 2005, var det i Høyre liten begeistring for tanken på et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Den dominerende holdning i det verdikonservative partiet, var at det hadde lite å gjøre i en eventuell regjering med et populistisk parti. Til det kolliderte Høyres solide omtanke for enkeltmennesket for mye med populistenes gruppetenkning.
Den politiske kjøttvekta vokste seg imidlertid sterkere enn de politiske grunnholdningene. Fremskrittspartiet ble et stort parti, etter stadig fleres mening også et ansvarlig og seriøst parti det er mulig å stole på. De kritiske røster i Høyre mot et samarbeid forstummet, det ble etter hvert så å si unison oppslutning om Erna Solbergs mantra om at hennes dør var åpen for alle på borgerlig side i norsk politikk.
Resultatet ser vi i dag. Vi har en regjering som sliter i kompromissets uoversiktelige farvann. Det ligger mye positivt i viljen og evnen til å kompromisse, men det var ikke vanskelig å forutse at en regjering som lener seg fra sentrum, ville få utfordringer når den i det daglige måtte kompromisse seg mot sentrum.
I tilegg kommer det ikke helt uvesentlige moment at det i Fremskrittspartiet forståelig nok ikke er noen kultur for hva det vil si å samarbeide i regjering, hvordan partiet best forholder seg til utålmodige, kampvillige støttepartier og opposisjonen.
Høyre har gjennom år lært seg denne kunst. Spørsmålet er hvor mye tid Fremskrittspartiet får til å gå den samme skolen.
