Terje SvabøTelemark er klar for en ny epoke. Rjukan og Notoddens industrihistorie er kommet med på UNESCOs verdensarvliste. Kommunene Notodden, Tinn og Vinje må nå gripe en sjelden mulighet til økt oppmerksomhet, vekst og ikke minst til samarbeid.
Telemark omtales gjerne som et Norge i miniatyr. Fra idyllen langs kysten, til de vakre jordbruksbygdene, via de sentrale industribyene Rjukan og Notodden, til fjellbygdene i Vinje med den praktfulle Hardangervidda. Telemark har på en måte alt, men det må vel i rettferdighetens navn sies at fylket og de 18 kommunene ikke har vært flinke nok til å trekke i lag og få maksimalt ut av de mulighetene natur og kultur byr på. Det mangler ikke på mange lokale initaitiv, ikke minst innen gründervirksomhet og næringsliv, men en samlet strategi for fylket savnes.
Nå er det imidlertid grunn til å være optimistisk på fylkets vegne. Å stå på UNESCOs verdensarvliste fører med seg både økonomiske midler og et internasjonalt, positivt søkelys. Det at oppmerksomheten rettes mot Norges industrihistorie på denne måten, er en anerkjennelse av det pionerarbeidet som ble utført på begynnelsen av 1900-tallet. UNESCO har nå fastslått at Norsk Hydros anlegg for produksjon av kunstgjødseler er så viktig at det må bevares for de kommende generasjoner.
Vannkraften fra Vinje
Bak den meget solide søknaden om å få stå på verdensarvlisten står fylket og de tre kommunene Notodden, Tinn og Vinje. De to førstnevnte på grunn av sine industriparker, ikke minst det storslåtte Vemork-anlegget som ble ferdigstilt i 1911 og som nye generasjoner er blitt kjent med gjennom NRK-serien «Kampen on tungtvannet.» Men hvorfor er Vinje med?
Svaret er enkelt: Uten vannkraften fra Vinje ville det aldri ha blitt noe industrieventyr. Derfor er «Vasspegelen i Møsvatn» nå en del av verdensarven. Vannspeilet i Møsvatn, som etter oppdemningen i 1903, er blitt et reflekterende basseng. Møsvatn er Telemarks største og Norges 12. største innsjø og utgjør hovedmagasinet for Frøystul kraftverk. Vannet går gjennom fem kraftverk før det renner ut i Tinnsjøen. Kraften har skaffet kommunen betydelige inntekter og gjør at den i dag fremstår som en foregangskommune innen kultur,helse, utdanning og ikke minst integrering. Men det har også kostet. Ordfører Arne Vinje (sv), sier det slik til Vest-Telemark blad:
«Det er eit vedtak (å stå på UNESCOs liste) som legg få restriksjonar, men derimot kan gje mange mogelegheiter. Det er eit kvalitetsstempel som slår fast at her er det verdiar av stor interesse å ta vare på. Med ein verdsarvstatus kan ein også få høvet til å fortelje historia om reguleringa av Møsvatnet. Den hadde sin pris, som mellom anna gjekk ut over eit bygdesamfunn.»
Fest på sensommeren
Fylket og de involverte kommuner planlegger folkefest på sensommeren for å markere den nye statusen. Vel unt, men nå gjelder virkelig at Telemark griper mulighetene. For oss som titt og ofte er i Rjukan, er det ikke til å legge skjul på at vi har forundret oss over hvor lite byen har gjort for å selge internasjonal sin genuine industri- og krigshistorie. Alt ligger til rette for spektakulære opplevelser og derfor er det positivt å konstatere at oppussingen er igang på kaianlegget hvor D/F Hydro la ut på sin siste tur 20. februar 1944. Spørsmålet er hvor lenge det er til før turister og interesserte kan ta tog mellom Tinnsjøen og Vemork?
Håpet om nye arbeidsplasser i fylket er nå sterk, nødvendig og sikkert berettiget. Fylkesordfører Terje Riis-Johansen (sp), sier det slik til NRK-Telemark:
«Det er en fantastisk dag for Telemark. Dette gir oss mulighet til å få oppmerksomhet i hele verden om den unike industrihistorien vi har. Det å havne på UNESCOs verdensarvliste er en ny start for Telemark fylke og det vil trekke flere turister til området. Jeg tror dette kommer til å bety mye i kroner og øre.»
Telemark er klar for en ny epoke – og nå er det definitivt fylkets og de 18 kommunenes vilje til samarbeid som avgjør. Kankje 18 kommuner er i meste laget for at mulighetene skal utnyttes best og mest effektivt? Jeg bare spør, men debatten er i gang.
