Terje SvabøJonas Gahr Støre er en konsensus- og løsningsorientert politiker. Han er i form og innhold ansvarlig og seriøs. Han har en forkjærlighet for forlik, men håndterer ikke konsekvensene av at det ene partiet han deler sin underskrift med, er Fremskrittspartiet. test
I norsk politisk historie har det vært inngått en rekke forlik som uten tvil har styrket både nasjonens interesser og politikkens anseelse. Både innen økonomi og ikke minst utenriks-og sikkerhetspolitikken, har det vært inngått forlik av avgjørende betydning. Tenk bare på hva det betydde for Arbeiderpartiets regjeringer at et ansvarsbevisst Høyre i en årrekke sørget for at det ikke var noen tvil om vårt vestlige samarbeid og forankring.
Et forlik innebærer at partier som i utgangspunktet ikke er enige, kommer fram til en forståelse av at det ut fra landets behov er bedre å kompromisse enn å fortsette stridighetene. De rene partipolitiske markeringer legges til side, som kan koste oppslutning, noe Arbeiderpartiet opplever nå. Likevel, på lengre sikt viser det seg at velgerne verdsetter ansvarlighet og ikke gjør som SV i dagens integrasjonsdebatt: Stiller seg på sidelinjen.
Heller ikke Arbeiderpartiet forberedt
I april ifjor hadde Jonas en stor dag på Arbeiderpartiets landsmøte. Han høstet ovasjoner da han erklærte at partiet gikk inn for at Norge skulle ta imot 10 000 syriske flyktninger over to år. Det kan diskuteres om Jonas initierte dette, eller om han ble fortalt at landsmøtet kom til å overkjøre partiledelsen hvis han ikke kom med en slik erklæring. Uansett, Arbeiderpartiets (og KrFs og Venstres krav) førte til en opphevet debatt som endte i et heller ynkelig forlik i Stortinget: 8 000 over tre år.
Deretter ble også Norge innhentet av realitetene; en flyktningestrøm Europa ikke har opplevd på 70 år. Hverken forvaltningen eller de politiske myndighetene var forberedt på å håndtere antallet av mennesker på flukt. De første dramatiske ukene ville heller ikke ha gått såpass bra uten en betydelig innsats av frivilligheten og enkeltmenneskers innsats.
I politisk sammenheng førte flyktningekrisen til at innholdet i det politiske ordskiftet endret seg fundamentalt. Fra en kanskje rørende naivitet over hva Norge kunne og burde gjøre, endret debatten seg til hvordan strømmen best skulle stanses og/eller snus. Med et kaos i mottakapparatet, er det ikke til å undres over at også de politiske partiene måtte forholde seg til den nye virkeligheten.
Den folkelige reaksjonen lot heller ikke vente på seg da flyktningene skulle innkvarteres. Solide talspersoner sto fram og ga et troverdig inntrykk av hva det betyr for innbyggerne i et lokalsamfunn å bli en minoritet i egen bygd. Dette kunne da ikke være en gjennomtenkt politikk fra Regjeringens side? Det var det da heller ikke. Det var heller et utslag av en mer eller mindre panikkartet jakt på bosted for asylsøkerne. Men velgerne ga klar beskjed: Tiltak for å minske strømmen av asylsøkere måtte treffes og det nå! Behovet for et nasjonalt forlik vokste fram.
Forlik; men hva så!?
Mens SV valgte å omtale forliket som «innstrammingshysteri»og sammen med MDG stilte seg utenfor, inngikk Arbeiderpartiet i allianse med Fremskrittspartiet og strammet til politikken. Partiledelsen innså at begrensningene måtte til og hadde forlengst oppfattet at den var i ferd med å miste grepet på sin egen grasrot. Å stille seg utenfor ville være ensbetydende med å skyfle velgere over til Fremskrittspartiet.
Men det er jo så åpenbart at Jonas og partiet liker det bare sånn passe å være på lag med Fremskrittspartiet i innvandrings- og integrasjonspolitikken. Noe av forutsetningen for et forlik er at partiene ikke går direkte i strupen på hverandre rett etter forliket. Ikke bare det at forliket undermineres, men velgerne går seg jo vill og skjønner ikke hva som foregår. Og det er her Arbeiderpartiet og Jonas nå trår feil.
Partiet er med i forliket, men er det enig med Fremskrittspartiet i integreringspolitikken? Partilederen ber oss om å se forbi Fremskrittspartiets retorikk, hva nå det måtte bety. Nestleder Trond Giske sier at Regjeringens forslag til innstramninger ikke provoserer og viderefører Stoltenbergregjeringens politikk. Helga Pedersen understreker at Arbeiderpartiet alltid har vært for en streng og rettferdig asylpolitikk.
Poenget er at velgerne ikke henger med. For Arbeiderpartiet har det vært en hovedsak nettopp å bekjempe den politikken Fremskrittspartiet har stått og står for. Ja, mer enn det: Arbeiderpartiet har jo ment (mener?) at Fremskrittspartiets linje dreier seg om mer enn tall og antall; den handler om menneskesyn og raushet overfor medmennesker i nød. Nå makter ikke Jonas å formidle hans egen oppfatning av at det er Fremskrittspartiet som har forlatt sin politikk, mens Arbeiderpartiet følger opp Jens Stoltenbersg politikk.
Forlik kan være en vanskelig øvelse, spesielt når fortolkningene ikke er helt i tråd med realitetene. I tillegg; velgerne ser at det er Sylvi Listhaug som nå fronter integreringspolitikken. Så vidt jeg vet er det ikke bare retorikken som skiller Sylvi Listhaug fra Jonas Gahr Støre.
