Terje SvabøEn selvsikker partisjef i Beijing og en sterk nasjonalistisk statsminister i Japan. Hva skal til for at disse to vil prate sammen? Territoriale stridigheter og ubehagelige gufs fra den andre verdenskrig er neppe egnet som utgangspunkt for dialog.
Kina og Japan er ikke på talefot. Noe politisk toppmøte er ikke aktuelt. Partisjef og president Xi Jinping og statsminister Shinzo Abe er i stedet midt oppe i en durabelig propagandakrig om sannheten.
Under mitt ukelange besøk i Tokyo nylig, diskuterte jeg forholdet mellom de to land med representanter for anerkjente forskningsinstitutter som Japan Institute of International Affairs og redaktører og kommentatorer i de betydningsfulle avisene Asahi – og Mainichi Shimbun. For å forstå konflikten har det også vært særs nyttig å lese «China Security Report – 2013,» utgitt av det tunge National Institute for Defense Studies.
For det er klart at den vonde historien om den japanske okkupasjon av Kina og Korea under andre verdenskrig, ligger som et bakteppe for konfliktene. Og kjennskap til historien er nødvendig for å forstå dybden i striden. De to land samhandler riktignok som før, men butikk er noe annet enn politikk hvor forholdet nå er mer enn kjølig – og det har utviklet seg i feil retning de siste par måneder.
Mer selvbevisst Kina
I Tokyo mener man at en årsak til at frontene er så steile er at Kina på grunn av sin økonomiske fremgang, opptrer mer selvsikkert og selvbevisst enn tidligere. Dette og at at Japan ikke er like sterk økonomisk, hverken nasjonalt eller regionalt, gjør at Beijing føler at de har et overtak som de benytter seg av. Derfor spilles kortene både militært, politisk og økonomisk, men ikke i en slik grad at det kommer til en åpen, militær konflikt. Kina er åpenbart blitt bedre i krisehåndtering.
I tillegg kommer at Xi Jinping vil markere at han er en sterk leder og derfor vil vise muskler overfor Japan. Enkelte observatører i Tokyo er av den holdning at partisjefen trenger konflikten med Japan for å roe ned skeptikere innen kommunistpartiet som ikke mener han har fremstått tilstrekkelig handlekraftig.
På den andre siden statsminister Shinzo Abe, som er inne i sin andre periode og som gjerne vil fremstå som en moderne, konservativ politiker, men som i Japan karakteriseres mer som en omstridt nasjonalist. Han vil imidlertid reformere og har lansert «Abenomics,» som på sikt skal åpne den japanske økonomien, og tok på møtet i Davos til orde for økt frihandel. Men som det sies i Tokyo: Tollen på import av ris er fortsatt 780 prosent!
I Kina i 2006
I sin forrige periode som statsminister, besøkte Abe Kina i 2006. Svært lite tyder på at en nytt besøk er forestående. Til det er stridighetene mellom de to land for dyptgående. Kina opptrår langt mer aggressivt både i Øst- og Sør-Kina-havene og fremmer territoriale krav over øygrupper som er helt uakseptable for Japan. Ingen av dem jeg snakket med i Tokyo kan se noen løsninger på de fastlåste konflikter, ei heller muligheten for at andre land kan være med å forhandle fram en løsning.
Både Japan og Kina ønsker et stabilt forhold til USA, men etter at statsminister Abe i desember besøkte Yasukuni-tempelet i Tokyo, er forholdet til Washington DC kjølnet. I Japan var man forberedt på at Kina og Sør-Korea ville reagere kraftig på besøket til et tempel, hvor det blant de døde som hedres er flere krigsforbrytere som var med på de verste overgrep i Kina og Korea.
Japans mulighet
Så nå er det ikke aktuelt med noe toppmøte, hverken med Seoul eller Beijing. Statsminister Abe har satt seg selv i en vanskelig situasjon; og det i en periode hvor mange asiatiske nasjoner vil ha et Japan som kan balansere Kinas voksende innflytelse. Japan er ønsket som en stabil og demokratisk maktfaktor i Asia, en konstruktiv opponent til autoritære Kina – men da bør det ikke bli flere besøk til Yasukuni.
Astrid Versto
