Terje SvabøI kjølvannet av Norges normaliserte forbindelser med regimet i Beijing, utgis en bok som bør bli obligatorisk lesning for alle som nå ”skal til Kina for å gjøre seg fete.”
Det er professor Stein Ringens bok ”Det perfekte diktatur – Kina i dag,” som nå er kommet på norsk. Boka er meget leseverdig. Den presenterer et skarpt oppgjør med vedtatte sannheter om dagens Kina. Den minner oss om hvor viktig det er å forstå at Kina er en ettpartistat, altså et diktatur – perfekt eller ei.
Liu Xiaobo
Da den uavhengige Nobelkomiteen i 2010 ga fredsprisen til Liu Xiaobo – for øvrig etter forslag fra nåværende statsråd Jan Tore Sanner – viste Kina sitt sanne ansikt og frøs alle politiske forbindelser med Norge. I seks år, inntil desember i fjor, vedvarte boikotten av Norge. Etter iherdig diplomatisk innsats lykkes det så utenriksminister Børge Brende og hans medarbeidere å normalisere forbindelsene.
Det skjedde etter at Beijing og Oslo ble enige om et kommuniké, hvor det blant annet heter:
”The Norwegian Government reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China’s sovereignty and territoral integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations.”
I sin bok er Ringen flere ganger inne på betydningen av ”kjerneinteresser” og hvor lite slingringsmonn Partiet her har å gå på. For det er Partiet – Kinas kommunistiske parti – som styrer og som det fremgår av boka: Partiets åpenbare kjerneinteresse er å holde seg selv ved makten.
Betydelig kløkt må utvises av Norge i samtalene med Beijing i månedene fremover. Ikke minst når menneskerettighetene, som i følge kulturminister Linda Hofstad Helleland, kommer på dagsordenen til høsten. Hun var taus om dette tema da hun nylig besøkte Kina
Ikke politiske reformer
Da Deng Xiaoping igjen fikk kontroll over Midtens Rike i 1978, igangsatte han et betydelig økonomisk reformprogram. Selv fikk jeg følge utviklingen av dette arbeidet som Aftenpostens korrespondent i Beijing/Hongkong fra 1985 til 1990. Allerede da – og definitivt nå – er det for mange som innbiller seg at økonomiske reformer er ensbetydende med politiske reformer. Det er å trå feil i analysen av Kina – for å si det forsiktig. Hverken Deng eller noen av hans etterfølgere har vært inne på tanken om å oppgi Partiets konstitusjonelle enerett til å styre Kina. Deng selv beviste dette i all sin grufullhet gjennom massakren i juni 1989.
Professor Ringen dokumenterer at det ikke er noen tegn til politisk oppmykning i dagens Kina. Tvert imot, han påpeker at partisjef Xi Jinping konsentrerer makten i Partiet, for ikke å si om seg selv. Xi fremstår som kanskje den sterkeste lederen i Kina etter Mao Zedongs vanvittige vanstyre. Det er i dag liten plass til alternative stemmer i det kinesiske ordskiftet.
De frie yrker
Desto viktigere er det at vi ikke glemmer dem i diktaturer som har krav på vår støtte. Det er av avgjørende betydning at organisasjoner som Amnesty og PEN fortsetter sitt betydningsfulle arbeide slik at advokater, forfattere, kunstnere,arbeidere og akademikere som i dag er fengslet på grunn av sine meninger/arbeide ikke blir glemt. Det er selvsagt at akademia i sin kontakt med Kina ivaretar universitetenes tradisjoner som det frie ords ypperste forsvarere.
Men det er så lett å la seg begeistre. Da Tromsø-rektor Anne Husebekk nylig besøkte Kina lot hun seg intervjue av iTromsø og fortalte begeistret at ”vi blir tatt mot som grever.”
Jeg undrer meg på om rektoren i sine samtaler kom til å nevne at universitetet i Tromsø har en æresstudent som heter Chai Ling. Jeg hadde gleden av å være til stede i Ishavsbyen da Ling – lederen for folkeopprøret i 1989 – ble utnevnt. Hyllesten og begeistringen var enorm, for ikke å snakke om den stoltheten universitetet med rette da følte. Passet det kanskje ikke å si noen ord om Chai Ling denne gang?
En motvekt
Professor Ringens bok anbefales alle som nå skal til Kina, enten det er representanter for norske myndigheter, politikere, fra næringslivet eller akademia. Boka kan være en motvekt nå i normaliseringens begeistrende rus, en nødvendig korreksjon, en tankevekker. Den er nyttig lesning, ikke minst med tanke på at norske delegasjoner i Beijing kan komme til å møte norske investorer som mener Norge burde/bør be Kina om unnskyldning for at fredsprisen gikk til Liu Xiaobo.
Stein Ringens bok inneholder en rekke nådeløse og knallharde karakteristikker av dagens regime. For oss som lever i et demokrati er kraftig ordbruk dagligdags og en selvsagt del av ytringsfriheten – som vi også regner som selvsagt. I et perfekt diktatur, eller kontrollorkati – som Ringen setter som merkelapp på regimet – har han imidlertid ingen grunn til å forvente applaus.
Etter denne boka er professoren særs realistisk nå han skriver at han ”er helt uten ambisjoner om framtidig samarbeid med det offisielle Kina.”
