Terje SvabøFlyktningekrisen ryster Norge. Regjeringen er splittet. Det eksisterer ingen overordnet strategi for å løse oppgavene. Det tas kortsiktige avgjørelser sentralt som lokalsamfunnene ikke er beredt til å påta seg. Utakknemlige asylsøkere gjør det hele verre.
For bare noen måneder siden var det intens politisk strid i Norge: Skulle nasjonen følge Arbeiderpartiets landsmøte, Venstre og Kristelig Folkeparti og ta imot 10 000 syriske flyktninger de kommende to årene, eller? Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide var mer interessert i en samlet løsning enn strid og partiene – med unntak av Fremskrittspartiet og SV- samlet seg om 8 000 i løpet av tre år.
Sjelden har et politisk vedtak så raskt blitt tilsidesatt av begivenhetene. Båtflyktningene over Middelhavet ble med ett ikke bare Hellas’ og Italias’ problem, men Tysklands, Ungarns, Sveriges og så Norges. Måten det politiske Norge har håndtert krisen på så langt, er det ingen grunn til å være stolt over.
Da Erna Solberg dannet sin regjering for to år siden, foretok hun et bevisst valg: Fremskrittspartiet skulle for første gang i løpet av sin levetid bli regjeringsparti. Det verdikonservative Høyre inngikk politisk ekteskap med det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet, en på mange måter unaturlig og lite hellig allianse.
Fremskrittspartiet stod imidlertid raskt fram som meget regjeringsvillig og la mang en kampsak på hylla. Flere av statsrådene viste seg også å være dyktige og enkelte tvilende Høyresjeler trakk kanskje et lettelsens sukk. Men for tidlig.
Allerede fra starten var det åpenbart at den vanskeligste saken Ernas regjering måtte håndtere, var spørsmålene om integrering, asyl- og flyktningepolitikken. Den første prøven bestod heller ikke regjeringen. Fremskrittspartiet valgte ikke å være med på kompromisset om å ta imot 8 000 syriske flyktninger over tre år. Vi opplevde den paradoksale situasjonen at statsrådene som var og er ansvarlige for å håndtere utfordringene, egentlig var og er imot at de skulle løses.
Vondt gikk fra verre. Partileder Siv Jensen åpnet valgkampen med den nå så hyppig siterte appellen om å be kommunene si nei til å ta imot flyktninger. Statsministeren gikk gjennom en valgkamp hvor hun hele tiden måtte svare på hvordan det var å ha med et parti i regjering som var imot regjeringens politikk. Erna kom seg likevel helskinnet gjennom valgkampen, noe som forteller ikke så rent lite om hvor mye som bor i henne.
Men nå er vel grensen forlengst overskredet, også for Erna. Det er minst to årsaker til at det politiske Norge ikke klarer å møte dagens utfordringer samlet: SV er mer naive enn noensinne og innnser nødig at dagens strøm av asylsøkere dessverre består av flere som ikke har krav på beskyttelse, og bare utnytter vår godhet. Denne naiviteten fra SVs side kan Erna sikkert leve med.
Hva som langt verre er, er at Fremskrittspartiet intenst partipolitisk utnytter krisen. Det er gått så langt at statsministeren må be regjeringskollegaen ikke å slå kortsiktig politisk mynt på den ualmindelige vanskelige situasjonen som er oppstått. Fremskrittspartiets linje forhindrer uten tvil statsministeren til å gjennomføre den politikken, de tiltak og den strategiske tenkningen hun ønsker. Det er all grunn til å tro at Erna og Jonas meget raskt ville ha blitt enige om en felles linje og Venstre og Kristelig Folkeparti hadde sluttet seg til. Fremskrittspartiet forhindrer en slik enighet. Hvor lenge er dette akseptablet for statsministeren?
Dessverre ser vi at flere av dem som nå kommer til Norge er mennesker som ikke har rett til opphold her til lands. De snylter på systemet. Alle vi som er for en raus linje overfor medmennesker i nød, bør også være enige i at disse må ut på dagen. Og dem som går i demonstrasjonstog i Sarpsborg og klager over for dårlig internett, har intet i Norge å gjøre.
Et par demonstrasjonstog til og Fremskrittspartiet kan sitte stille og rolig og innkassere det ene prosentpoenget etter det andre på meningsmålingene.
