www.svaboversto.no
(Foto:Torbjørn Kjosvold/Forsvaret)

Da FrP vandret ut i evig opposisjon

Norge har en regjering som er to småpartiers seier og Høyres nederlag. Valgkampen i fjor viste at den daværende koalisjonen var for bred.

Sist høst manifesterte hva det ikke var så veldig vanskelig å forutse: Den politiske spennvidden i en regjering bestående av Venstre, Høyre, Fremskrittspartiet og halve Kristelig Folkeparti, var ikke liv laga. Valgkampen ble i like stor grad et innbyrdes oppgjør mellom regjeringspartiene, som en holmgang mellom posisjon og opposisjon.

Samarbeid betyr å gi og ta, men med en sluttsum hvor alle involverte føler at de får mer enn de gir. Slik fungerte det da Høyre og Fremskrittspartiet alene var i regjering og til manges forundring også etter Venstres inntreden. Trine Skei Grande hadde jo garanterte at Venstre ikke skulle sitte ved Kongens bord sammen med Siv Jensen, men prinsipper er åpenbart til for å brytes.

Virkelig ugreit ble det da den halvdelen av KrF som ikke fulgte Knut Arild Hareide, fikk regjeringsmakt. Samarbeidet i firepartiregjeringen fortonet seg mer og mer som et seminar, mindre og mindre om handlekraft og styringsdyktighet. Det hele kokte ned til spørsmålet om hvilket parti som ville gi opp først.

Fengsel og jubel

En IS-kvinne og hennes barn ble den utløsende faktoren: FrP takket for seg. Etter hva jeg forstår var den avgjørelsen like behagelig som å slippe ut av fengsel. Til tross for at det er få blant Fremskrittspartiets tillitsvalgte som har erfaring fra fengsel, forteller jo uttalelsen alt om hvor ille klimaet – i dette tilfellet definitivt menneskeskapt – må ha vært de siste ukene i flertallsregjeringen.

I Venstre og Kristelig Folkeparti nådde gleden over FrPs utgang euforiske høyder: Endelig den regjeringen de primært ønsket seg. Trine Skei Grande fikk en gylden mulighet til å stanse det sterkt voksende kravet om hennes avgang. Hun ofret Ola Elvestuen og tok de fremste kandidatene til å overta som leder, Sveinung Rotevatn og Abid Q. Raja, inn i regjering. Partipolitikken er som kjent ingen søndagsskole, ei heller i Venstres historie.

I KrF var gleden så stor at Knut Arild Hareide, som i 2018 brukte det meste av sin tid til å argumentere for Jonas Gahr Støre som statsminister, vendte hjem og takket ja til igjen å bli statsråd. Han styrer på en erklæring FrP har underskrevet, men hva gjør vel det? Litt pragmatisk må man  jo ha lov å være.

Høyre vandrer videre

I Høyre var det liten glede å spore. Det at Siv Jensen, Sylvi Listhaug og deres partikolleger sa takk for seg, var jo et knusende nederlag for Erna Solbergs kortvarige oppfyllelse av drømmen om det såkalte, brede borgerlige samarbeidet. Da Høyre i 2013 valgte FrP foran sentrum i regjering, var vi noen verdikonservative som ikke likte hva vi så.

Med årene har protestene stilnet og Erna har etablert seg som en solid og udiskutabel leder både av Høyre og av Regjeringen. Dette til tross for at hun har tolerert det meste av lite delikate uttalelser fra FrP.  «Jeg ville ikke ha ordlagt meg slik,» ble nærmest et mantra fra statsministerens side.

Det er også grunn til å undre seg over at statsministeren valgte å gi den mest splittende politikeren i Norge, Sylvi Listhaug, så fremtredende posisjoner.

Ap tar ikke tak

Ukene som er gått etter at flertallsregjeringen brast, har som ventet gitt et frittgående Fremskrittspartiet en opptur på meningsmålingene, også ved å ta stemmer fra Høyre. Utakk kan være verdens lønn. KrF og Venstre ser ut til å forbli småpartier. Det politisk mest interessante er at Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ta i et tak og få fart på sitt politiske arbeide. Hva er det som gjør at den gamle storheten i norsk politikk ikke får det til?

Flere peker på at Ap presses mellom Senterpartiets sterke stilling i distrikts-Norge og SVs og spesielt Rødts evne til å snu seg raskt og score (også billige) politiske poenger. Jonas Gahr Støre skal ha ros for å opptre ansvarlig, men treffer han med sin form sine egne og potensielle velgere. Forstår han Arbeiderpartiet?

Evig opposisjon

Tittelen på denne bloggen er «Da FrP vandret ut i evig opposisjon.» Selvsagt er det ikke mulig å si det med sikkerhet, men det er i alle fall grunn til å mene at det blir lenge til FrP igjen vil innta statsrådskontorer. Ytterst lite tyder på at Høyre og FrP igjen skal bli så store at det er grunnlag for at bare de to danner regjering og om mulig er det enda mindre sannsynlig at KrF og Venstre igjen vil støtte en slik regjering. I tillegg kommer FrPs egen påpekning av at det ikke var så trivelig i fengsel.

Drømmen om det brede samarbeidet på borgerlig side i norsk politikk kommer derfor til å forbli en drøm. Nå gjelder det for Høyre å finne tilbake til sine røtter og bygge opp et handlekraftig samarbeid mellom Høyre og sentrum i norsk politikk. Og hvem vet; hva vil skje i Senterpartiet? Vi kan jo begynne med å spørre enkelte tillitsvalgte i Trøndelag.

Fremskrittspartiet har valgt et liv utenfor regjering. Da avgjørelsen ble kunngjort av Siv Jensen, minnet hun om at partiet har  langt flere år bak seg i opposisjon, enn i posisjon.

La oss håpe hun og hennes etterfølger tar vare på den tradisjonen.

 

 

 

 

Siste blogger

I media

Les mer om de siste aktivitetene våre:

GÅ TIL MEDIA

Dagens sitat

«The most ambitious attempt to lay nationalism to rest is the European Union.»

— The Economist
Terje Svabø

Terje Svabø

Terje Svabø, partner i SvabøVersto, bruker det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter om et mangfold av temaer. Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål og finans er blant de områdene han gjerne modererer. Mye tid går også med til medierådgiving- og trening.

Siste blogger