Terje SvabøRedaktøren er taperen. Politikeren vinneren. Uten mellomledd, og definitivt uten noe som helst filter, kan enhver politiker umiddelbart spre sitt budskap til tusener av følgere på de sosiale mediene.
”Jævla rasistkjerring,” skrev Arbeiderpartiets Hr. Bjørndal på Facebook sist helg i en hilsen til statsråd Sylvi Listhaug. ”Noen ganger må man si det som det er,” forsvarte bystyrerepresentanten seg dagen derpå og la til at han ikke hadde vært beruset da han skrev. Hadde det bare vært så vel…
Det er mindre enn 100 dager igjen til valget og Facebook innkaller partiene for å orientere om hvordan politikerne best mulig kan benytte deres tjenester for å skape engasjement i valgkampen.
Redaktørforeningens Arne Jensen kommenterer at dette er en ren posisjonering fra Facebooks side, og har selvsagt rett i det. Likevel, både Jensen og andre redaktører innser at det alene redaktørstyrte ordskiftet for lengst er forbi. Det er ikke lenger slik at politikerne trenger å stå med lua i hånda for å komme til orde; det ordner de og deres mange kommunikasjonsmedarbeidere enkelt selv.
Hvilken valgkamp?
Ett av de store spørsmålene foran innspurten i årets valgkamp er i hvor stor grad de sosiale mediene kommer til å innvirke på innholdet i debattene. Vi kan her ikke hente noe entydig erfaring fra utlandet. Mens Donald Trump twitret i hytt og vær, var det ikke mye kvitring fra Theresa May. Av dette kan man lese at twitring lønner seg, men det er ikke sikkert at det vil være slik i Norge.
Ser vi på Senterpartiets eventyrlige framgang de siste månedene, er det min påstand at de færreste vil gi æren for Tryge Slagsvold Vedums brede smil til f eks snapchat, instagram, twitter eller Facebook. Senterpartiets nye posisjoner er nok vunnet først og fremst i en kombinasjon av eget hardt arbeide i direkte møte med velgerne og Regjeringens feilaktige overbevisning om at folk skjønte behovet for reformene.
Reformene er sikkert godt ment, men en geografisk sterkt sentralisert regjering, oppfattet for sent at ”sentralisering” ikke har noen god klangbunn ute i det norske folk. Alle vi som var så heldige å få med oss noen selskaper i distrikts-Norge under julehøytida i fjor ,fikk i alle fall en anelse av hvor det hele bar hen. Så vil valgkampen vise om enkelte er kommet for tidlig i form.
Mange plattformer
For tredje valg på rad leder jeg Kampanjes valgkampjury. I vårt arbeide legger vi betydelig vekt på hva som skjer i de sosiale mediene, rett og slett fordi det er grunn til å tro at de vil ha en større betydning enn tidligere. Likevel, tradisjonelle virkemidler som husbesøk, stands, betalt kommunikasjon og ikke minst direkte kontakt med velgeren, vil åpenbart fortsatt være vesentlig.
Vi skal glede oss over den demokratisering av ordskiftet som de sosiale mediene innebærer, men selvsagt ikke alt de fører med seg. Det er dessverre et tegn i tiden at store mediekonsern i Norge må gå sammen om en tjeneste for å sjekke fakta. For et utslag av de sosiale mediene er at falske nyheter florerer som aldri tidligere da enhver kan publisere hva man måtte ønske uten kilde- eller faktasjekk.
Det er her jeg så inderlig savner den kloke redaktøren, som unnlot å publisere før hun/han var trygg på at det som ble publisert holdt vann.
Nå går politikeren forbi redaktøren og publiserer helt på egen hånd. Kommunikasjonsmedarbeiderne i partiene er ikke lenger avhengig av å gå via journalistene, de snekrer TV-sendinger selv og legger presseuttalelser og intervjuer/taler rett ut på Facebook og hjemmesider.
Det kommer til å bli en uoversiktelig åker av plattformer i årets valgkamp. Det blir vanskeligere enn noensinne å sette dagsordenen. Det vil bli mange parallelle debatter. Det behøver nødvendigvis ikke å være av det vonde, ei heller at det ikke lenger er en ”desk” som godkjenner hva som kommer ”på trykk.” Likevel, det pålegger oss alle et selvstendig ansvar for hva vi publiserer.
Så da får vi vel leve med at ”jævla rasistkjerring” blir en del av ordskiftet. Men det hadde vært ok med en redaktør som hadde tatt den røde pennen fatt!
