Terje SvabøEtter Arbeiderpartiets katastrofalt dårlige valg, må Jonas Gahr Støre kjempe på flere fronter samtidig. Det betyr fire trøblete år.
Den nye stortingssesjonen har så vidt kommet i gang. Arbeiderpartiet snublet inn i den, med uforståelig dårlig håndtering av hvem som skulle bekle de viktigste komitévervene. Hva som skjedde og hvorfor, vet vi foreløpig ikke den hele og fulle sannheten om. Blant annet er det ganske så vanskelig å forstå hvorfor Martin Kolberg ikke fikk fortsette i Kontrollkomiteen.
I tillegg har vi blitt kjent med at partiets ansatte i Stortinget, under ledelse av tillitsvalgte Ingunn Yssen, har fremlagt en rapport som forteller at arbeidsklimaet i Arbeiderpartiet er så dårlig at ansatte gråter ut sin fortvilelse på do! Nesten ikke til å tro, men Ingunn Yssen ,har når det gjelder arbeidsmiljøet, brynet seg på mektige personer tidligere.
Som om ikke dette skulle være nok, det er åpenbart intern uenighet om hvem som skal klandres for det elendige valgresultatet. Den mektige nestlederen, Trond Giske, toer sin hender og vil ikke være skyteskive. Andre ser på partisekretær Kjersti Stenseng og enkelte på Jonas Gahr Støres ikke akkurat elegante håndtering av opplysningene om plasseringen av sin formue.
Forunderlig er det at ikke flere har forsøkt å bortforklare valgnederlaget med sosialdemokratiets europeiske trend. Senest valget i Østerrike sist søndag bekreftet hva vi har sett i en rekke land: sosialdemokratiet sliter. Partiet svekkes på den europeiske arenaen og må kjempe på flere fronter, noe som alltid er vanskelig.
Hva er Aps sak?
I den inneværende stortingsperioden må Arbeiderpartiet ta en rekke, vanskelige valg for å gjenvinne initiativet, bli dagsordensettende i norsk politikk. Etter fire år i opposisjon, attpåtil med Fremskrittspartiet i regjering, må det være tungt for Youngstorget å ta fatt på den nye perioden med et så svakt utgangspunkt. Her er noen av momentene som gjør at det ikke kommer til å bli lett:
- Arbeiderpartiet mangler en sak. Det tidligere så store partiet, nå godt under 30 prosent, har etter valgkampen ikke noen opplagt vinnersak. Partiet gir ikke noe opplagt/åpenbart svar på hvorfor Ap er det rette alternativet.
- En visjon, en sak, har derimot til de grader Senterpartiet. Trygve Slagsvold Vedum traff en nerve i sin kamp mot sentralisering og reformer. ”Nærpolitireform,” var det vel knapt en sjel i distriktene som sa seg enig i. Senterpartiets klare budskap om at vi må ha levende bygder og bosetting i hele landet, vant tilslutning langt utenfor tynt befolkede områder. Hvor skal Arbeiderpartiet posisjonere seg her?
- SV og Audun Lysbakken profilerte seg i slutten av valgkampen – og fortsetter nå – med å fronte kampen mot ulikhetene. De er mindre enn i de fleste europeiske land, men vi ser urovekkende tendenser til økt barnefattigdom og fremvekst av parallelle samfunn. Hva er Arbeiderpartiets svar?
- Innvandring og integrering ble et tema i valgkampen, ikke minst på grunn av Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet. Hva blir Arbeiderpartiets linje her? Partiet sier det er for en rettferdig innvandringspolitikk; betyr det en streng innvandringspolitikk? Søsterpartiet i Danmark er helt på linje med Dansk Folkeparti. Hvor går Ap?
- Klima! Hvilke LO-forbund velger Arbeiderpartiet å høre på? Striden om Lofoten, Vesterålen og Senja er bare ett stikkord. Det tette båndet til LO utgjør ryggraden i det faglig-politiske samarbeidet, men hvordan skal et moderne arbeiderparti håndtere en situasjon hvor stadig flere velger ikke å organisere seg?
- ”Erna er stjerna,” het det i valgkampen og det er fortsatt Høyres budskap. Erna Solberg er i ferd med å bli Norges svar på Angela Merkel. Hun inngir tillit og viser at hun kan styre. Hvordan er lederskapet til Jonas Gahr Støre?
