Tokyo – vennlig og displinert hovedstad

25 år er gått siden sist jeg var i Tokyo. Likevel, bylivet er lett gjenkjennelig. Her er man fortsatt like hjelpsomme og høflige, står tålmodig i velordnet kø, løper ikke over gata på rødt og kunnskapen i engelsk like elendig.

Det er med forventning jeg pånytt vandrer ut i pulserende Tokyo. Da jeg på slutten av 1980-tallet var Asia-korrespondent for Aftenposten, ble det titt og ofte besøk til hovedstaden og andre byer i Japan. Det var en lettelse å komme fra allerede da sterkt forurensede Beijing, til den i sammenligning rene lufta i Tokyo. Trivelig var det også å være i en by hvor alt var på skinner, i motsetning til den kinesiske hovedsatd som slet – og sliter – med betydelige vekstutfordringer.

Tokyo huser i dag 12 millioner innbyggere, med omland godt over 30 millioner. Biltrafikken er enorm, men ikke kaotisk og t-bane og tog går kontinuerlig og du kan stille klokka etter rutetabellen. Rett og slett imponerende. Lufta over byen er fortsatt rimelig klar, i sterk kontrast til Beijing, hvor forurensingen er forferdelig.

Det første jeg legger merke til er at disiplinen fortsatt er på plass. Når vi venter på toget, stiller vi oss rolig opp bak den gule linjen på plattformen og venter til vi behersket kan gå om bord. Jeg er fullstendig klar over hvilke scener som utspiller seg i det verste rushet, men resten av dagen er det hele så gjennomført velorganisert.

I en storby vi ikke kan, har vel mange av oss et behov for av og til å spørre om hjelp til å finne veien. For meg gikk det sport i å spørre, i stedet for å lese kart. Hvorfor? Rett og slett fordi du blir møtt med en slik hjelpsomhet at det nesten er rørende. De var få som ristet på hodet og hastet videre. De aller fleste stanset opp og hjalp til.

Men, det er noe som er bekymringsfullt. Hva i all verden har Utdanningsdepartementet i Japan holdt på med de siste 25 år? For kunnskapenen i engelsk er like elendig som sist jeg var i storbyen. Det er vanskelig å få ut noen engelske gloser av dem jeg forsøker å snakke med; unge som eldre. Det blir mye tegnspråk med smil. Og i løpet av 10 dager møtte jeg en eneste taxisjåfør som kunne engelsk, men han pratet til gjengjeld hull i hodet på meg; synlig stolt over å være språkmektig. Hvorfor det fortsatt står så ille til, vet ikke jeg, men en kjentmann har en teori: Lederne i landets lærerforbund beskytter eldre medlemmer som ikke kan engelsk og er ikke ivrig etter å få inn yngre krefter som kan få fart på språkopplæringen.

Japan ligger langt etter Norge når det gjelder røykelov. I Tokyo er det fortsatt slik at man kan innta mat og drikke på restauranter hvor du kan avslutte måltidet med en sigarett eller to, selv om de fleste spisesteder er røykfrie. Men: På gata er det forbudt å røyke! Det er ordnet med enkelte «røykehjørner» hvor folk står tett som hagl og nyter nikotinen.Ytterst få bryter forbudet og røyker mens de vandrer i bygatene. For en disiplin!

Årene går, men den japanske tålmodigheten består. Hvis jeg da avslutningsvis minner om at tollen på importert ris er 780 prosent, er det lett å forstå at norske næringslivsfolk i Tokyo fortsatt sier at Japan er et lukket, men spennende og utfordrende land å drive business i. Den gang som nå.