Terje SvabøTo uavklarte alternativer kjemper om regjeringsmakten. Uansett hvem som vinner, kan fundamentet bli så utrygt at det svekker både evnen og viljen til å ta de beslutningene som må til for å sikre velferdsstaten.
Det er knappe 11 måneder igjen til stortingsvalget. I politikken er det lang tid, men vi ser et politisk kaotisk mønster som likevel gir grunnlag for å trekke noen slutninger. Og de er slett ikke lystige med tanke på de tunge avgjørelsene som må treffes for å opprettholde bærekraften i norsk økonomi.
Ap/Høyre for små
Den tid er definitivt over da Arbeiderpartiet og Høyre sammen hadde flertallet i nasjonalforsamlingen. Et slikt flertall utgjorde garantien for en fast og forutsigbar linje i de store sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmålene. En slik trygghet kan vi se langt etter; og ikke nok med det: Vi kan få et flertall i det nye Stortinget bestående av partier som vil si opp EØS-avtalen, eller i alle fall er åpne for å reforhandle den. Snakk om å spille russisk rulett med nasjonens fremtid.
Uklare alternativer
Vi går til valg i september 2021 og kan bare velge mellom uavklarte alternativer. På borgerlig side er det opplest, vedtatt og udiskutabelt at Erna Solberg skal forbli statsminister – hvis velgerne vil. Men hvilke partier Høyre skal sitte i regjering med, er det ingen i dag gitt å si.
Til tross for at Fremskrittspartiet i januar slamret med statsrådsdørene og takket for seg, sier Erna Solberg at det populistiske Frp er velkommen tilbake. Det må forstås ut fra hennes store drøm – som ble en realitet i ett år – om å samle alle fire partier på borgerlig side i regjering.
Solberg har åpenbart ikke gitt opp at drømmen igjen skal gå i oppfyllelse, men realistisk er det ikke. Både Siv Jensen og Sylvi Listhaug gjentar ved enhver gitt anledning at de ikke trives i regjering med KrF og Venstre. Her er forøvrig følelsene gjensidige. Det er ikke noe ønske hos Kjell Ingolf Ropstad og Guri Melby om å gi fra seg taburetter til Fremskrittspartiet, og Siv Jensen er tindrende klar på at Frp bare vil støtte en regjering Frp selv deltar i.
Fra et verdikonservativt ståsted er det forøvrig vanskelig å forsone seg med statsministernes iver etter igjen å ta høyrepopulistene inn i regjering. Men den diskusjonen er for lengst over i Høyre. Viljen til makt gir ikke rom for en slik prinsipiell, politisk holmgang.
Høyre størst etter sju år
Å styre et land fører som regel til regjeringsslitasje. Ikke slik i dagens Norge. Hos oss er det det foreløpige største opposisjonspartiet som sliter. Arbeiderpartiet gjør det elendig på meningsmålingene og er for tida heller ikke noe fyrtårn når det gjelder politiske markeringer. I tillegg kommer- i likhet med den borgerlige siden – debatten om hvem som eventuelt skal få bli medlem av Kongens råd. I det siste har det til og med oppstått en diskusjon om ikke Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum bør ha krav på å være en realistisk statsministerkandidat. Som om ikke det skulle være tilstrekkelig av begredeligheter for Jonas Gahr Støre, er det åpenbart dem i Arbeiderpartiet som tar en titt mot Rådhuset i Oslo i søken etter handlekraftig ledelse.
Strid om SV
Senterpartiet rir på en bølge av entusiasme partiet langt på vei kan takke Solberg-regjeringens reformer for. Tid kan lege sår for regjeringen, men foreløpig er det liten tvil om at Sps kraftige motstand mot både politi- og kommunereform høster applaus fra brede grupper.
Vedums styrke benytter han også til konsekvent å snakke om en mulig Sp/Ap-basert regjering. Han vil ikke ha med SV. Til det er avstanden for stor, ikke minst i klimaspørsmålet, hvor jo Sp i betydelig grad konkurrerer på samme marked som Fremskrittspartiet.
Gahr Støre vil ha med SV, mens Audun Lysbakken også har invitert Rødt og MDG – noe Vedum og Støre vil ha seg frabedt – i alle fall i regjering. Så hvis det går mot et skifte; hvilke partier skal sitte i den rødgrønne regjeringen?
Ugrei partiflora
Etter lokalvalget i fjor, ble flere by- og kommunestyre satt sammen av et mangfold av partier, gjerne over 10. Ordførere gir med rette uttrykk for frustrasjon over situasjonen da det som regel er umulig å vite hvor et parti valgt inn på en liste med bare én kampsak, kommer til å lande for eksempel i vesentlige budsjettspørsmål.
Så ille kommer det neppe til å bli i det nye stortinget, men noen bittesmå partiet kan det bli. KrF, Venstre og Rødt, for å nevne potensielle kandidater. Det nye partiet Sentrum har neppe mulighet, det er for få misfornøyde KrF’ere til det.
Derimot har jeg større tro på at Jan Bøhler kommer til å fortsette som stortingsrepresentant. Bøhlers overgang til Senterpartiet viser at for enkelte er det meste mulig i norsk politikk. En ny periode på Tinget er innen rekkevidde.
