Terje SvabøKroatiske Osijek er nær folketom denne 1. mai morgenen. De majestetiske bygningene i renessansestil i byens brede aveny er i dag preget av ro; kanskje et lettelsens sukk etter krig om omveltninger.
Osijek ligger ved Drava, 25 kilometer fra der elva renner ut i Donau. Byen er Kroatias fjerde største og hovedstad i regionen Slavonia. Langs Drava har byens innbyggere og myndigheter gjort seg flid med å anlegge flotte parker og lekeplasser. Etter hvert som byen våkner til liv, er barna snare med å ta lekestativene i bruk.
Det er ikke tillyst noen demonstrasjoner denne 1. mai-dagen. Den skal i stedet markeres med grilling, lek og konkurranser for barn og voksne, slik det er blitt mer og mer vanlig i flere europeiske byer.
Skuddsårene
Så Osijek er idyll denne dagen, men jeg blir brått revet tilbake i historien: Fasaden på et hus ved Dravas bredde er fortsatt ødelagt av sår fra mitraljøsenes herjinger. Slaget om Osijek stod mellom august 1991 og juni 1992. 800 innbyggere ble drept, mens byen mistet over 1 700 i løpet av Kroatia-krigen fra 1991 til 1995.
Denne nære historien preger selvsagt innbyggerne. For mange har så vonde minner etter de forferdelige krigene på Balkan i 1990-årene som krevde 140 000 liv og fordrev fire millioner mennesker fra sine hjem. Både serberne og kroatene vil gjerne glemme, men får det ikke til.
Hat i arv
De siste dagene har jeg på nytt diskutert Balkans tragedier med serbisk og kroatisk ungdom og dessverre så går det gjensidige hatet i arv fra forrige generasjon. I hverdagen kan de fleste av dem omgås normalt , men inviterer du til en diskusjon om hvem som er å klandre, blir frontene med ett steile.
Typisk er uttalelsen til en 25 år gammel serbisk kvinne: ”Også vi serbere begikk sikkert ugjerninger, men kroatene var verst. Jeg kjenner eldre kvinner som under krigen bar kniv. De ville heller drepe seg selv og sine barn, enn å bli tatt til fange av kroatiske soldater.”
Det er slike uttalelser som gjør at det er så vanskelig å bli optimistisk på vegne av Balkans fremtid. Hvordan hindre at det ikke blir slik som det ble sagt på folkemunne under beleiringen av Sarajevo: Hver generasjon sin krig!
En gang Stalins aveny
Så heller ikke Osijeks historie, som for øvrig ble befridd fra osmanerne i 1687, er preget av fred. Dette kan illustreres av navneskiftene til avenyen som i dag heter Europska:
Opprinnelig het den ”Kapucinska,” men fikk i 1919 navnet ”Aleksandrova” som en hyllest til kong Alexander, et navn den beholdt til 1941. Da ble den omdøpt til ”Ante Starcevic,” forfatter og politiker. Allerede i 1946 kom et nytt navn: ”Bulevar generalissimusa Staljina,” oversettelse formodentlig unødvendig. Stalin ble beæret bare i to år, for i 1948 kom ”Bulevar Jugoslavenske narodne armije,” Jugoslavias folkets hær.
I 1993 sitt nåværende navn og i 2013 ble Kroatia medlem av EU.
