www.terjesvabo.no

Når Stortinget lærer av Kina

Valget av nye medlemmer til Nobelkomiteen har utviklet seg til en bisarr forestilling, hvor Stortinget spiller Kina-kortet ukritisk og helt uten tanke på konsekvensene.

Det var kandidaturet til Carl I. Hagen som startet det hele. Et kandidatur heller ikke jeg støtter, men det er ikke poenget her: Skulle en vararepresentant til Stortinget kunne bli medlem av Nobelkomiteen? Hva ville det i så fall bety for komiteens uavhengighet? Arbeiderpartiet, med tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, har frontet motstanden mot Hagen. Det hele visstnok basert på en frykt for at verden der ute ikke vil skjønne forskjellen mellom Nobelkomiteen og den norske stat.

Rammer Jagland

Haltende og nølende har Arbeiderpartiet etter hvert kommet til at prinsippet om uavhengighet også måtte komme til å ramme Thorbjørn Jagland. Han er jo generalsekretær i Europarådet, en posisjon som Arbeiderpartiet nå har oppdaget kan gjøre det vanskelig for Jagland å gi prisen til for eksempel opposisjonelle i Russland. Jagland satt dessuten i Stortinget da han ble valgt til komiteen, noe Støre i dag mener burde ha ført til at Arbeiderpartiet fant en annen kandidat.

Så langt til å forstå, men etter hvert er det Kina-kortet som er blitt Hagens motstanderes fremste kort. Senest i Politisk kvarter tirsdag denne uke sa Arbeiderpartiets Trond Giske at tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 viser hvor vanskelig det er for omverdenen å forstå at Nobelkomiteen er uavhengig av den norske stat. Dette argumentet brukes helt ukritisk.

Kommunistpartiet ville ikke forstå

Spørsmålet blir: Ville ikke, eller kunne ikke det kinesiske regimet forstå komiteens uavhengighet? Var det kinesiske regimets reaksjon et uttrykk for en forvirring over hvordan den norske rettsstaten fungerer, eller var det et styrende kommunistparti som følte seg krenket fordi prisen gikk til en opposisjonell? Til et medmenneske som i Kina ble nektet den ytringsfriheten vi i Norge tar som helt og udelt selvfølgelig.

Kineserne er ikke dumme. Også lederskapet i Beijing forstår det norske demokratiet og hvordan institusjoner og organisasjoner fungerer. Poenget er at Kommunistpartiet ikke ville forstå. Partiet – som etter den kinesiske grunnloven har enerett på å styre Kina – følte seg tråkket på og det skulle Norge virkelig måtte ta konsekvensene av.

Komiteen beviste sin uavhengighet

Årene utenfor Beijings lune varme var åpenbart problematiske og ubehagelige for Norge. Jonas Gahr Støre, som utenriksminister i 2010, forsto tidlig de negative konsekvensene av å gi prisen til Liu Xiaobo og advarte daværende komitéleder Jagland. Det ble igangsatt et massivt press mot komiteen og Lius kandidatur. Komiteen lot seg ikke tvinge i kne og beviste hva? Ja, nettopp sin uavhengighet.

Formodentlig er det vanskelig å finne et bedre eksempel på Nobelkomiteens uavhengighet. Medlemmer av Stortinget bør tenke nøye over konsekvensene av å la et regime som ikke bekjenner seg til rettsstatens grunnprinsipper, være bestemmende for sin argumentasjon i Norges lovgivende forsamling.

 Aftenpostens papirutgave, 7. desember 2017:

Faksimile, Aftenposten, 7. desember 2017

 

Kommentarer

kommentarer

Siste blogger

Dagens sitat

«The Republican Party today has become a vast repository of conspiracy theories, fake news, false accusations and paranoid fantasies.»

— Fareed Zakaria i Washington Post

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø

Siste artikler