www.terjesvabo.no
Foto: Adobe Stock
Stortinget

Kommer vi til å savne KrF?

Vil vi savne KrF? Resultatet av den bitre striden, kan bli at partiet splittes og dukker for godt under sperregrensen. Og hva så? Hvilket KrF-prosjekt for Norges fremtid er det vi vil etterlyse?

Uansett hva de 190 delegatene på Gardermoen måtte bestemme 2. november, deler av KrF må slikke sine sår – lenge. Det er nær umulig å tro at prosessen ender med at man i partiet sier til hverandre: Dett var dett, litt av et oppgjør, men nå går vi samlet videre!

Den pågående striden er blitt for bitter til at det vil skje. Som det ble sagt ved innledningen til Politisk kvarter nylig: Vi ser nå at heller ikke KrF er en søndagsskole, det er bare banningen som mangler.

Modig, men klok?

Knut Arild Hareides tale til landsstyret 28. september, er med rette beskrevet som både historisk og modig. Han valgte side og valget falt på et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med støtte fra SV i Stortinget.

Dersom vi husker hva Hareide sa i valgkampen og hva han uttalte etter valgresultatet, er hans beslutning innenfor hva han lovet. Han ga ingen garantier for at Erna Solberg skulle få styre i hele denne perioden. Tvert imot, Hareide sa at han skulle tenke seg om og vurdere hva han og KrF burde gjøre.

Problemet for partilederen er at det etterlatte inntrykket av budskapet, helt inn i den innerste kretsen av tillitsvalgte, ikke var at han skulle velge Jonas Gahr Støre. Derfor er partiet splittet helt til topps og rives kanskje i stykker. Så det var nok en modig tale av Hareide, men var den klok?

Forankre veivalg

Alle med kunnskap om prosesser i partier, bedrifter, institusjoner eller organisasjoner, vet at regel nr.1 når det gjelder forestående veivalg og endringer, er å forankre prosessen hos dem som berøres. Hvis det ikke gjøres, er det ingen, heller ikke lederen som ønsker endring, som har kontroll over utfallet. Det er akkurat hva Hareide nå opplever.

Han valgte, åpenbart helt bevisst, ikke å forankre sin avgjørelse hos sine nærmeste. Nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad var totalt uvitende. Det var, etter hva det er grunn til å tro, derimot ikke generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og veteran Kjell Magne Bondevik.

En slik selektiv utvelgelse av hvem en leder rådfører seg med før et helt avgjørende utspill, kan i beste fall karakteriseres som uklok. Du ber om bråk og det har jaggu Hareide fått.

Et varmere samfunn

Hvis jeg skal gjøre et forsøk på å finne kjernen i KrF-lederens begrunnelse for å velge Ap, Sp og støtte fra SV, så er det at et slikt alternativ vil gi oss et varmere og mer solidarisk samfunn. Hovedbegrunnelse synes å være at da slipper KrF å ha noe med Fremskrittspartiet å gjøre, et parti KrF de fem siste årene har sørget for å gi bred regjeringserfaring.

Er det dette som er Hareides prosjekt for KrF? Å sørge for at Frp ikke skal sitte i regjering? Er dette hans misjon og visjon? Det forekommer å være et noe tynt grunnlag for et strategisk partiarbeid fremover og definitivt ikke tilstrekkelig til å begrunne KrF livets rett i norsk politikk.

Sylvi Listhaug

Når det er sagt, betydelige krefter i Fremskrittspartiet gjør nå hva de kan for å bistå Hareide. Den fremste eksponenten er Sylvi Listhaug, som i sin nye bok i realiteten trekker tilbake sin egen beklagelse overfor Stortinget. Hun måtte gå av som justisminister etter innlegget på Facebook, hvor hun hevdet at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens.

Listhaug har betydelig støtte i Frp og er formodentlig den sterkeste kandidaten til å overta etter Siv Jensen. Den konstituerte nestlederen velger en retorikk som er så splittende, endog krenkende, at det er korrekt å hevde at fem år i regjering ikke har endret Fremskrittspartiets populistiske uvesen.

Sant nok har partiet i regjering slukt den ene kamelen større enn den andre, men den grunnleggende retorikken målbæres fortsatt. Det er i denne konteksten forståelig at Hareide sier nok er nok.

Solbergs valg

Statsministeren Erna Solberg har ved flere anledninger måtte beklage uttalelser fra Fremskrittspartiet, men har heller ikke gjort noe mer enn det.

Det hele startet for fem år siden, etter valget i 2013. Regjeringsforhandlingene førte til at Høyre for første gang prioriterte Fremskrittspartiet fremfor sentrum. Det valget innebar et klart brudd med Høyres konsekvente arbeid for et bredt borgerlig samarbeid.

Jeg har skrevet det før og gjentar det her: Det koster å velge Fremskrittspartiet.

 

 

 

Kommentarer

kommentarer

Dagens sitat

«Teuflisch gut, diese Rock-Rentner!»

— «Bild» i sin omtale av Stones, Berlin 22.6.18

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø