www.terjesvabo.no

Hongkongs usikre fremtid

Regnet øste ned og det var en atmosfære av uro, usikkerhet og tvil der vi i kveldsmørket i Central District i Hongkong var vitne til at Union Jack ble firt og Folkerepublikken Kinas flagg heist.

Datoen er 1. juli 1997. Jeg hadde tatt turen til den britiske kronkolonien for å overvære denne historiske dagen. Det var i 1984 avtalen mellom London og Beijing ble klar: Hongkong skulle tilbakeføres til Kina etter å ha vært en del av det britiske imperiet siden 1841, som et resultat av den første opiumskrigen.

Kina så alltid på avtalen som feil og påtvunget. Uansett om det var en keiser, en president eller en formann i kommunstpartiet ( fra 1. oktober 1949), den offisielle holdningen var at avtalen var en torn i øyet på det kinesiske folk og måtte sies opp. Det til tross for at mens det store kinesiske riket gikk fra den ene katastrofen til den andre, kunne den arbeidssomme befolkningen i Hongkong stadig nyte en større velstand. Blant dem var det slett ikke noe rop om å bli en del av det kommunistiske system.

Men avtalen var ikke rettferdig; det var hovedpoenget. Dette innså også den britiske statsministeren Margaret Thatcher som i 1984 undertegnet avtalen om å gi Hongkong tilbake. Datoen ble altså satt til 1. juli 1997 og befolkningen i Hongkong skulle fra da av leve under prinsippet » Ett land – to systemer.»

I den Spesielle administrative region, som Hongong nå heter, går dette prinsippet ut på at befolkningens politiske, juridiske, økonomiske og sosiale rettigheter skulle sikres. I korthet en forsikring om at innbyggerne fortsatt ville være garantert demokratiske rettigheter som ytringsfrihet,  at det kapitalistiske økonomiske system ikke måtte rokkes ved og – ikke nok med det – innbyggerne skulle etterhvert få velge sine egne ledere.

Det var Deng Xiaoping, Kinas lille, men definitivt så sterke mann, som lovet statsminister Thatcher dette. De var mange, både i og utenfor Hongkong, som tvilte på om Dengs ord var til å stole på. Den siste rest av tvil forsvant 4. juni 1989, da Deng beordret massakren ved og på Den himmelske freds plass i Beijing. En gang for alle, manifisterte Deng at ingen får lov til å utfordre det Kinas kommunistparti fastslår er rett og galt.

Og det er akkurat det som nå er i ferd med å skje. Tidligere i år gikk Beijing tilbake på sitt løfte om at valgene i 2017 i Hongkong skal være frie. I stedet skal Hongkongs befolkning velge mellom to til tre kandidater utpekt av en Kina-kontrollert forsamling og som det heter: Kandidatene behøver ikke å elske Kommunistpartiet, men må heller ikke være motstander av det.

I klartekst betyr dette at avtalen fra 1984 brytes, noe som har ført til omfattende demonstrasjoner i Hongkong. Senest lørdag kom det til sammenstøt i Central District mellom politi og demonstranter. De siste uker har demonstrasjonene samlet flere titusener og er  ledet av en organisasjon som kaller seg «Occupy Central,» stiftet av fremtredende akademikere. Navnet henspeiler til at organisasjonen vil ramme Hongkong midt i det pulserende forretningsstrøket, dersom Beijing ikke endrer sin holdning.

Det er ingen grunn til å tro at demonstrasjonene vil føre til nytenkning hos makteliten i Kina. Onsdag, 1. oktober, er det 65 år siden Mao Zedong proklamerte opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Akkurat denne dagen har «Occupy Central» valgt til sine neste, store markering av ønsket om et demokratisk Hongkong.

Den uro og tvil som preget Hongkong den regntunge kvelden i 1997, er dessverre fortsatt like sterk i 2014.

Siste blogger

I media

Les mer om de siste aktivitetene til Terje Svabø:

GÅ TIL MEDIA

Dagens sitat

«They’re my boys.»

— Muddy Waters om The Rolling Stones

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø

Siste artikler