www.terjesvabo.no

Den store rormannen

China Daily’s førsteside er mer enn illustrerende: Xi Jinping dyrkes som Den store rormann – en tittel forbeholdt Mao Zedong. Skal også Xi styre til sin død?

Denne uka vendte jeg hjem etter nok et besøk til Folkerepublikken Kina. Det første var så tidlig som i 1978 og i årene 1985 til 1989 bodde jeg i Beijing og Hong Kong. I årene etter er det blitt en rekke besøk.
Det var i 1978 at Deng Xiaoping iverksatte de økonomiske reformene, blant annet med det resultatet at det nå skal være flere milliardærer i Kina enn i USA. Forskjellen mellom fattig og rik er i dagens Kina brutal, men millioner er løftet ut sultens helvete.
Mang en sinolog, for ikke å snakke om vestlige politikere som begeistret har vendt hjem fra besøk til Midtens Rike, har analysert seg fram til at de økonomiske reformene sakte men sikkert også politisk ville endre Kina. Økonomiske reformer ville føre til politiske reformer, ja sågar en demokratisering av landet, ble det hevdet. De tok alle feil.

Kommunistpartiets enerett

Det er skrevet inn i den kinesiske Grunnloven at kommunistpartiet har enerett til å styre Folkerepublikken. Å protestere mot dette er forbundet med straff. Norge har for øvrig i normaliseringsavtalen med Kina underskrevet på at vi ”attaches high importance to China’s core interests ……will not support actions that undermine them…”
Da Xi Jinping overtok makten i 2012, var det fortsatt observatører som levde i den tro at han ville modernisere det politiske systemet. I stedet har han strammet kraftig til. The Economist fastslår at Kina har beveget seg fra et strengt autoritært regime, til et diktatur. Det anerkjente tidsskriftet skrev dette etter at Folkekongressse i forrige måned opphevet loven om at presidenten ikke kunne sitte i mer enn to perioder. Nå kan Xi sitte så lenge han vil.

Redselen for en ny Mao

Det var erfaringene fra Mao som gjorde at det kinesiske lederskapet i sin tid kom til at landets øverstkommanderende burde sitte på åremål. Konsekvensene av Maos herjinger var så skremmende at et mer kollektivt lederskap var å foretrekke. Ingen burde få ubegrenset tid til å samle all makt på sine hender. Nå har Xi fått det og den absolutte makt er sjelden et godt tegn for fremtiden. Konsekvensene av fraværet av kritiske røster internt i et regime, har historien lært oss for mye om.

Iselin Nybø

Å yppe til strid, motsi, eller bare være åsted for noe Midtens Rikes lederskap ikke liker, har aldri vært enkelt og konsekvensene deretter. Norge som nasjon fikk føle det da Nobelkomiteen i 2010 tildelte fredsprisen til Liu Xiaobo. Fredsprisvinneren fikk aldri ta imot sin pris, han døde i fangenskap. Hans enke, Liu Xia, lever isolert, får ikke ta imot besøk og er under konstant overvåkning.

I disse dager er en stor norsk delegasjon under ledelse av forskningsminister Iselin Nybø i Kina. Samtlige universiteter er representert på høyeste nivå. I følge Universitetsavisa, som i motsetning til Aftenpostens Kristoffer Rønneberg fikk være med på reisen, er det en meget god tone mellom statsråden og hennes vertskap.
Det skal forplikte å representere et demokrati og universitetene, som jo har forskning, undervisning og det frie ordskiftet som grunnpilarer. Det ville være helt naturlig om ydmykelsen av Liu Xia ble tatt opp. Det skjer neppe.
Til Universitetsavisa uttaler Iselin Nybø: ”Vi må samarbeide med Kina slik Kina er.”
Så vet vi det.

 

Kommentarer

kommentarer

Dagens sitat

«Et uavhengig rettsvesen er en vestlig idé – hos oss står Partiet over konstitusjonen»

— KInas øverste dommer, Zhou Qiang

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø