www.terjesvabo.no

«Bosnia – et land av hat og frykt»

Bosnia-Hercegovina er så vakkert og så revet i stykker. Mostar, Sarajevo, Srebrenica og Visegrad. Fire stikkord over et lands meget nære og fjerne historie som ikke vil – ei heller får lov – til å slippe taket. 

Bosnia-Hercegovina er i dag en nasjon, men en meget skjør sådan og består av to delstater, kalt entitetene, Føderasjonen Bosnia-Herzegovina og Republika Srpska. Vel halvparten av de knappe fire millioner innbyggerne er bosnjaker (muslimer) over 30 prosent serbere og 11 prosent kroater.

Broen over Drina

Et besøk til landet er nødt til å bli påvirket av historien. Den griper så fatt i deg, enten det er i møte med mennesker eller besøk til åsteder for historiske hendelser, for ikke å si grufulle ugjerninger. Vår tur startet i Split i Kroatia og gikk til Mostar, videre til hovedstaden Sarajevo. Deretter til Srebrenica, for så å legge kursen mot Visegrad via Serbia og endelig fra Visegrad til Dubrovnik i Kroatia.

Det er en fra naturens side en vakker tur. De skogkledde åsene, de rene elvene og de majestetiske dinariske alpene som skuer ned på oss. Likevel, du blir deprimert. Sårene etter krigen som krevde 100 000 menneskeliv og drev to og en halv millioner på flukt, griper fatt i deg og vil ikke slippe. Sol og tretti herlige varmegrader er til liten hjelp. Jeg fryser der jeg står og ser gravstøttene til 8 000 muslimske gutter og menn i Srebrenica. Det skjedde i 1995; det er bare 22 år siden. Skal det ikke være lov å hate?

Mostar

Basarene er mange og salget går godt og det på hver side av elva Neretva som deler byen i to, men hvor den karakteristiske buebroen limer byen sammen. Skjønt helt sant er ikke det. Selv om det er minareter på begge sidene av Neretva, så er det lett å se forskjellen på utviklingen av byen. Det er i den kristne delen det skjer; nye hoteller, kjøpesentra, idrettsanlegg og boligblokker. Det er stort sett kroatiske penger som står for investeringene, for Kroatia er ytterst bekymret over hva Zagreb oppfatter som islamiseringen av Bosnia-Hercegovina.

Den berømte broen i Mostar

Broen stammer fra 1500-tallet og det var nettopp de muslimske osmanerne som bygget den. Nå er den ett av de absolutt mest kjente landemerker på Balkan, ja i hele Sørøst-Europa. I 1992 erklærte Bosnia-Hercegovina seg uavhengig av Jugoslavia, noe som ikke ble akseptert og det brøt ut krig. Også i Mostar var den til tider uoversiktelig, både med den jugoslaviske, den kroatiske hæren og bosniske styrker involvert. Byen ble i løpet av krigen fram til 1995 fysisk delt mellom kristne og muslimser på hver sin side av elva. I 1993 skjøt kroatene i stykker den vakre broen. Idag er den bygget opp igjen og tusener av turister trives i en by som til tross for motsetningene vet å ta vare på sine gjester.

Sarajevo

28. juni 1914: Den østerikske-ungarske erkehertug Franz Ferdinand og fru Sophie von Hohenberg myrdes av 19 år gamle bosnisk-serbiske Gavrilo Princip. Attentatet skjedde i en gate langs Miljacka-elva hvor det i dag står en minneplate der skuddene falt. Et monument over udåden ble fjernet etter bare noen få år; uten at jeg vet hvorfor.

Likevel, selv om skuddene i Sarajevo ble en både unnskyldende og utløsende faktor for den forferdelige første verdenskrigen, er det de fortsatt mange sårene og minnesmerkene etter beleiringen av Sarajevo som biter seg fast i minnet. «Sarajevos røde roser,» er bare ett eksempel. Rød harpiks på fortauene markerer hvor enkelte av de dødbringene granatene slo ned og drepte barn, kvinner og menn.

Sarajevos røde roser

Beleiringen av Sarajevo var Djevelens verk og varte fra april 1992 til februar 1996. 10 000 mennesker ble drept og knappe 60 000 såret. Ikke mange metrene fra der skuddene i Sarajevo falt, er det på en husvegg 28 minneplater over dem som ble drept i denne gaten. Det er mange slike i en by som fortsatt bygges opp. Etter beleiringen og krigen sank innbyggertallet fra 500 000 til halvparten. Folk flyktet, ville ikke bli i den ødelagte byen som bare noen år tidligere –  i 1984 – skinte i lyset fra de olympiske ringene.

Idag er Sarajevo igjen en livlig by, med mange positive trekk og nå i sommermånedene med et muntert uteliv. Muslimsk ungdom nyter sin øl og er både forbannet og fortvilt over rike arabiske nasjoner som betaler arbeidsløse jenter 100 dollar i måneden for å gå med hijab eller til gutter i de halvlange buksene som oppfordres til å la skjegget gro. Det blir stadig flere kvinner å se i niqab. Vi er vitner til en verdikamp. Bosnia rives – fanges – mellom øst og vest!

Srebrenica

GPS’en i bilen forteller at det fortsatt er noen kilometer igjen til Srebrenica by. Vi blir derfor overrumplet over synet av de tusener hvite gravstøttene og den nedlagte sinkfabrikken, åstedet for enkelte av grusomhetene. Det er jo ofte slik at et foto eller TV-bilder aldri kan gjøre det samme inntrykket som å se noe i virkeligheten. Slik var det for meg å se Srebrenicas gravstøtter og de tomme fabrikklokalene. Langs veggene henger bilder som forteller hva som skjedde her nøyaktg for 22 år siden. Det verste vi har opplevd i Europa siden den andre verdenskrigen, i et område som var såkalt «sikkert,» som skulle være passet på av nederlandske FN-soldater.

Det er bare 22 år siden….

Sommerdagen er nydelig og vi er så å si alene der vi går mellom gravstøttene. På parkeringsplassen er det bare en bil fra Sverige, et par-tre fra Bosnia-Hercegovina og én fra Nederland(!). En liten kiosk selger noen få publikasjoner, t-skjorter og vann. Vi spør oss: Hvorfor er det ikke flere som kommer hit til Srebrenica? Er det for ubehagelig? Er tragedien av slike dimensjoner at vi ikke vil la en ferie bli forstyrret av den? Ikke vet jeg; men jeg vet at mine tanker går til kioskene i Beograd hvor det selges t-skjorter med portrettet av generaloberst Ratko Mladic og til de serbiske myndighetene som har slike store problemer med rett ut å si: Srebrenica er folkemord!

Visegrad

Visegrad ligger på grensen mellom Serbia og Bosnia-Hercegovina. Det er i dene lille byen vi finner broen over Drina, eller helt korrekt Mehmed Pasa Sokolovic-broen, oppkalt etter storvisiren som beordret den bygget. Den stod ferdig i 1577 og er et enestående, flott eksempel på osmansk arkitektur. Broen fikk stå i fred helt til 1. verdenskrig da den ble bombet delvis i stykker. Det samme skjedde under den andre verdenskrigen. I 2007 ble den oppført på UNESCO’s verdensarvliste.

Under Balkan-krigene, i 1992, var broen åstedet for grufulle handlinger. Muslimske barn, kvinner og menn ble drept på – eller kastet ut fra broen. Massakrene i Visegrad skal ha krevd opp mot 3 000 menneskeliv. Idag er det lite i den lille, men likevel pulserende byen, som bringer tankene tilbake til 1992.

«Broen over Drina,» er tittelen på den jugoslaviske forfatteren Ivo Andric’ (1892 – 1975) litterære mesterstykke som var med på å gjøre ham vel fortjent til Nobels litteraturpris i 1961. Ved å lese «Broen over Drina,» får man et genuint innblikk i regionens og Bosnia-Hercegovinas utfordringer.

Statue av forfatteren Ivor Andric i Visegrad

Kanskje forfatteren, i et brev til en venn i 1920, skrev det meget presist:  « Bosnia er et fantastisk land; fascinerende…Men det er en ting landets innbyggere må innse og aldri miste av syne: Bosnia er et land av hat og frykt.»

 

 

 

Kommentarer

kommentarer

Dagens sitat

«Er det en fiskeselger eller en statsminister som kommer på besøk?»

— Hu Jia, kinesisk opposisjonell om den norske statsministerens reise til Kina

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø