Terje SvabøI århundrer har Balkan blitt revet i stykker i striden mellom øst og vest. Den ene krigen har fulgt den andre. 17 år etter at Kosovokrigen ble avsluttet, er det grunn til å fastslå at motsetningene lever – dessverre også blant ungdommen.
Den siste uka har jeg reist med bil fra Zagreb til Beograd og med båt på Donau gjennom Serbia, Kroatia, Ungarn, Slovakia og Østerrike. En slik reise er et godt utgangspunkt for refleksjoner over om det sentrale Europa noensinne vil falle til ro, om viljen til forsoning kan bli sterkere enn ønsket om hevn.
Balkan er jo en mosaikk av folkeslag, nasjonerog kulturer. Ikke minst er religionen viktig, ja helt avgjørende for mange, i definisjonen av hva som er en nasjon.Religionen er langt viktigere enn språk for å definiere identitet. Dette kan blant annet illustreres ved Bosnia -Hercegovina hvor serbere, kroater og muslimer snakker samme språk, men mener seg å tilhøre tre forskjellige nasjoner.
Mosaikken er til stede også idag. Ta reiseruten som eksempel: Serbia er hverken medlem av EU eller NATO, ei heller i Schengen, eller i Eurosonen. Kroatia, medlem av både EU og NATO, ikke i Schengen og har ikke innført euro. Ungarn er med i både Schengen, EU og NATO, men har ikke euro. Slovakia derimot har sagt ja til både EU,NATO,Schengen og euro. Nabolandet Østerrike (som ikke er en del av Balkan, selv om mange mener at den balkanske mentaliteten starter i Wien) er med i EU og Schengen, har innført euro, men står utenfor NATO pga landets tragiske historie under den andre verdenskrigen. Landets konstitusjon forplikter det til nøytralitet.
Vukovar
Første mål for min reise var Vukovar, helt øst i Kroatia på grensen til Serbia. Vi stanser ved byens over 50 meter høye vanntårn, fullstendig skutt i stykker av serbiske styrker under beleiringen i 1991. Byens myndigheter har bestemt at vanntårnet skal stå slik, til minne om hva som skjedde av grusomheter under beleiringen. Et verdig minnesmerke er bygget sør for byen over ofrene for den såkalte sykehusmassakren. Over 200 unge menn ble av serbiske styrker tvunget ut av sykehuset og fraktet til en bondegård, hvor de først ble mishandlet og så massakrert. I minnehallen henger det en plakat med teksten: NIKAD VISE – ALDRI IGJEN.
Aldri igjen? La oss intens håpe det, men akkurat i Vukovar er det en skole med den målsettingen at serbiske og kroatiske barn skal gå sammen. Men det fungerer ikke. Foreldre og myndighetene ser ut til å gjøre hva de kan for at barna ikke skal gå på samme skole. Så nå undervises kroatiske og serbiske barn adskilt.Hvordan skal det skapes forsoning med slike holdninger?
De siste dagene har jeg lyttet til profesjonelle guider, serbisk og kroatisk ungdom. Deres historieforståelse er skremmende ulik. Beleiringen av Vukovar fremstilles helt forskjellig, eller for å si det mer korrekt: Den kroatiske guiden er særs sterk i sin omtale og fordømmelse av serberne, mens den serbiske helst unngår temaet. Til gjengjeld fordømmer guiden i Beograd om igjen og om igjen NATO’s bombing i 1999, uten å nevne med et ord herjingene i Bosnia. Ikke til å undres da at i Serbias største handlegate selges t-skjorter med portrettet av Ratko Mladic.
Positive tegn
Det finnes likevel håp. I forrige uke kjørte jeg i en taxi i Zagreb og sjåføren er tidligere profesjonell basketball-spiller ( stor idrett i Kroatia) og er med i turneringer for veteraner. Kommende turnering er i den serbiske byen Novi Sad og entusiatisk fortalte han om hvordan han så fram til oppgjørene på idrettsbanen. Han avviste med et alvorlig smil mitt spørsmål om det ikke er problematisk å spille mot serbiske lag: » Vi er normale mennesker; vi kan ikke fortsette å la hva som skjedde for 25 år siden ødelegge vår fremtid. Vi er idrettskamerater.»
