www.terjesvabo.no

30 år siden massakren i Beijing

Tirsdag 4. juni er det 30 år siden massakren i Beijing. Et studentopprør utviklet seg til en folkebevegelse. Det ble ingen ny, politisk vår i Kina i 1989. Dessverre er situasjonen den samme i dag- og de vestlig land logrer for overgriperne.

Bildet til denne bloggen er tatt i maidagene 1989. Fritz Nilsen og undertegnede er på Tiananmen – Den himmelske freds plass. I uker hadde plassen vært okkupert av studentene. Det skulle bare gå dager etter at bildet ble tatt, før det grusomme skjedde. Hvor mange som ble drept får vi antagelig aldri vite.

Dagens regime, med den mektige partisjefen Xi Jinping, i spissen, er etterkommerne av de ansvarlige for drapene. De forsvarer nok massakren, sier sikkert at den var nødvendig for stabiliteten. Skulle de mene noe annet, ville jo det være det samme som å vanære ettermælet til datidens mektigste, Deng Xiaoping. Og slikt gjør man selvsagt ikke i verdens største diktatur.

Massakren for 30 år siden har ikke noen plass i offisiell kinesiske historie. Makthaverne gjør hva de kan for å slette minnet om overgrepet, slik at nye generasjoner ikke skal få vite sannheten.

Også derfor er det viktig at vi som lever i den frie verden ikke glemmer, at vi står opp for menneskerettighetene.

Som det ble sagt av fremtredende, norske politikere da Liu Xiaobo ble foreslått til fredsprisen: Vi må kjempe for de rettighetene vi selv tar som opplagte, også når det koster oss noe.

Det er ille at det viste seg bare å være prat. I dag logrer Regjeringen for Kinas kommunistparti.

Nedenfor en artikkel jeg skrev for Aftenposten i 2014, 25 år etter massakren.

Ingen ny vår i Beijing

25 år er gått, men sårene vil ikke gro. Massakren ved og på Den himmelske freds plass (Tiananmen) 4. juni 1989 har i en generasjon parkert den politiske reformprosessen i Kina.
Det var en slik optimistisk vår. Vi som var i Beijing 1989 lot oss forlede. De små antydningene til reelle politiske debatter, til friske meningsytringer fra universitetenes talerstoler gjorde at vi nesten trodde at de økonomiske reformer ville bli fulgt opp av politiske. 10 år var gått siden Kinas lille, men sterke mann, Deng Xiaoping, hadde løsnet opp båndene og innført kapitalisme med ”kinesiske særtrekk.”
Deng sa at for ham spilte det ingen rolle hvilken farge det var på katten, så lenge den fanget mus. Underforstått, få fart på økonomien, la det private initiativ få virke og økonomien blomstre. Ikke alle hørte at Deng samtidig sa: Våg ikke å stille spørsmålstegn ved Kommunistpartiets absolutte maktmonopol.
For akkurat denne våren i 1989 blåste det for en gangs skyld en mild vind fra Sibir. Mikhail Gorbatsjovs satsing på både ”perestrojka” og ”glasnost”, ble notert også i Kina. Ville Deng i likhet med Gorbatsjov tillate økonomiske reformer og en kinesisk variant av ”glasnost” hvor ytringsfrihet og politisk debatt ville bli tillat? Svaret skulle bli brutalt.

«Vi må ikke glemme.»
En generasjon har vokst opp etter massakren 4. juni 1989 og de fleste unge forbinder lite med denne datoen. Det er forbudt å snakke om 4. juni. Forsøker du i dag i Kina å google denne datoen, vil du møte en stengt elektronisk dør. I flere år forsøkte alle dem som ikke vil glemme å omtale 4. juni som ” 35. mai,” men også denne mulighet skal nå være stengt. Selvsagt står det ikke et ord om Tiananmen-massakren i kinesiske skolebøker, ei heller omtales den i landets medier. For Kommunistpartiets absolutte makt forblir.
”Vi må ikke glemme” var en av parolene fra 1989, så la oss i denne milde vårens tegn rekapitulere:
15. april døde Hu Yaobang, tidligere generalsekretær i Kinas kommunistiske parti, kjent som en av de mest reformvennlige innen Kommunistpartiet. Tradisjonen tro når prominente dør, begynte folk å legge blomster ved Monumentet til Folkets Helter, som er reist på Tiananmen. De var ikke mange som gikk dit den første dagen, men raskt vokste køen av sørgende. Den ble lang, for regimet, foruroligende lang.
Det som deretter skjedde, var ikke noen vel planlagt organisatorisk mønstring og ble ikke forutsett verken av idealistiske studenter eller av regimet. Men i løpet av noen høydramatiske uker i april og mai gikk de første, små demonstrasjonene over til å bli tidenes massedemonstrasjon, ikke bare i hovedstaden, men i en rekke byer over hele Folkerepublikken. Vi ble etter hvert vitne til et folkeopprør.

Chai Ling
Beijings universiteter var hvor det tok av. Studentene gikk til streik, de arrangerte møter og det ble holdt appeller med krav om demokrati og frihet og mot korrupsjon og maktmisbruk. Stadig flere strømmet til Den himmelske freds plass og alt for sent innså landets ledere at studentene var i ferd med å okkupere selve symbolet på regimets maktbasis. En ung, vever kvinnelig student, Chai Ling, stod frem som opprørets leder.
Vi utenlandske korrespondenter bivånet at for hver dag økte antallet i demonstrasjonstogene med kurs for Tiananmen. Langs gatene ble det også flere applauderende tilskuere. Butikker, restauranter og fabrikker stengte, det ble hengt opp bannere med støtte til studentenes krav på bygninger i sentrum av Beijing. Folk delte ut vann og mat til de marsjerende ungdommer og på Den himmelske freds plass utviklet det seg til et politisk verksted hvor resolusjoner ble diskutert og vedtatt. Fra Folkets store hall kunne kommunistpartiets indre kjerne skue ut over et folkehav de ikke hadde kontroll over. Hva nå?
Det kom til såkalte forhandlinger. En studentdelegasjon ble invitert til Folkets store hall, men dette skuebrødet førte ikke frem og antallet mennesker på plassen økte. Det ble satt opp telt, matforsyninger organisert og studentene kontrollerte hvem som fikk adgang til plassen. Utenlandske korrespondenter var velkomne, for vi kunne fortelle til omverdenen hva som skjedde. Vi fikk være med på møtene, ha fortrolige samtaler med lederne og bivåne en ikke alt for vel organisert aksjon som ble drevet videre rett og slett av sympati fra byens innbyggere.

Uholdbart for regimet
For regimet ble situasjonen uholdbar. Beijing summet av rykter om bruk av makt for å rydde plassen. Mikhail Gorbatsjov var ventet til Beijing på offisielt besøk og måtte smugles inn bakveien til Folkets store hall i stedet for den tradisjonelle mottakelsesseremonien på Tiananmen. Et formidabelt tap av ansikt for myndighetene som svarte med unntakstilstand. Studentene innledet sultestreik i et forgjeves forsøk på å vinne frem med sine krav. Et entusiastisk opprør gled i slutten av maidagene over i høyspent nervøsitet over hva som var i vente.
De sultestreikenes helsetilstand ble kritisk, frivillig personell fra sykehus gjorde hva de kunne for å hjelpe. Partisekretær Zhao Ziyang og senere fredsprisvinner Liu Xiaobo var blant dem som innstendig appellerte til forsoning, uten å lykkes. Zhao ble kastet i unåde, Liu trakassert og som vi vet senere arrestert. For alle dem som vil forstå og lese mer om hva som skjedde, anbefales ”Beijing Koma” av Ma Jian, en glitrende innføring i tro, håp og fortvilelse.
Ved månedsskiftet mai/juni trodde de fleste av oss observatører at folkeopprøret ville forvitre. På Den himmelske freds plass var de sanitære forhold ille, demonstrantene slitne og mange syke. Troen på seier betydelig svekket og stadig flere ga opp og dro hjem.

Mannen med plastposene
Det gjorde også de fleste korrespondentene. 3. juni om kvelden møttes vi i korrespondentklubben i Hongkong til en oppsummerende samtale. Da begynte teleksen å tikke: Soldater var på vei mot Tiananmen!
Vi var 16 journalister som med fly igjen ankom Beijing grytidlig 4. juni og som mot alle odds kom oss inn til sentrum av byen. Da var plassen ryddet, arrestasjonsbølger i gang, soldater i armerte kjøretøy med jernkontroll over de viktigste knutepunkter. Et verdensberømt fotografi viser en mann som med plastposer i hendene forsøker å stanse en kolonne med stridsvogner.
Fotografiet er genuint, men dessverre ikke dekkende for hva som skjedde, For her stanset stridsvognen, det gjorde de ikke natten før på vei mot Den himmelske freds plass. Hvor mange som ble drept, diskuteres fortsatt: Noen hundre, eller tusener?
Hvert år etter 1989 har det vært noen modige som har forsøkt å demonstrere, men sikkerhetstiltakene er enorme. Det kommer de definitivt til å bli 4. juni i år; 25 år etter Kinas store tragedie.
Hvilke konsekvenser ser vi i dag av hva som skjedde for et kvart århundre siden? Den mest åpenbarte er at den politiske reformprosessen ble stanset og ikke er vekket til live igjen. Lite tyde på at vi her står foran noen snarlig endring. Kommunistpartiet har kontroll og aksepterer ikke enkeltpersoner eller organisasjoner som spørsmålsstiller partiets legitime rett til å styre Folkerepublikken. Det innså dessverre de modige ungdommer i 1989 for sent.

Korrupt og uforsonlig
25 år er gått, men sårene vil ikke gro. Massakren ved og på Den himmelske freds plass (Tiananmen) 4. juni 1989 har i en generasjon parkert den politiske reformprosessen i Kina.

De siste 25 år har Kinas befolkning kunnet glede seg over en markant økning i levestandard. Politisk er regimet like korrupt og uforsonlig. Det er få tegn til en ny vår i Beijing.

Kommentarer

kommentarer

I media

Les mer om de siste aktivitetene til Terje Svabø:

GÅ TIL MEDIA

Dagens sitat

“Brexit would mark the end of Britain’s role as a great power, and I wonder whether it would also mark the day that the West, as a political and strategic entity, begins to crumble.”

— Fareed Zakaria i Washington Post

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø