www.terjesvabo.no

25 år etter det utgilgivelige

Akkurat nå for 25 år siden dundret stridsvognene fram mot Tiananmen (Den himmelske freds plass).  De hadde ordre om ikke å stoppe og de fulgte ordren.

Det internasjonalt mest kjente fotografiet fra tragedien i Beijing er bildet av mannen med plastposene foran stridsvognen – ikke en, men en en lang rekke av dem. Han stod midt på Den evige freds avenue, Chang’an, og ville stanse kolonnen. I all sin utypiskhet er dette bildet på en og samme tid både en illustrasjon av datiden og like mye et bilde av hva som ikke skjedde.

For på sin vei mot Tiananmen denne natten, lot stridsvognene seg ikke stanse. De kjørte over barrikader som innbyggerne hadde bygget og de lot mennesker dø. Hvor mange som ble drept på vei inn mot Den himmelske freds plass vet ingen. Det eneste vi vet med sikkerhet er at mange unge liv gikk tapt denne natten.

Det hadde ikke vært vanskelig å rydde plassen ved hjelp av skikkelige, ordinære arbeidsfolk. De sultestreikende var slitne og hadde mer psykisk enn fysisk motstandskraft. De hadde ikke ett eneste våpen. Likevel, Deng Xiaoping, ønsket det anderledes. Han ville statuere en gang for alle at du utfordrer ikke Kinas kommunistiske parti. Derfor valgte han å voldta.

Kina mistet sin fremtid 4. juni 1989. Ikke den økonomiske, det har jo gått så det har sust de siste år –  men den liberale troen på fremtiden. For de var mange, de som i ukene før massakren virkelig trodde at  en ny epoke var på gang. Men det var den selvsagte ikke; vi burde alle ha forstått at en priviligert, korrupt overklasse aldri ville overgi seg så lenge de kontrollerte våpnene. Derfor ble alle drømmer knust 4. juni.

Mannen med plastposene vet ingen hvor er. Heller ikke vognføreren i stridsvognen; han som ikke ville kjøre rett fram slik ordren var. Hans kolleger – kanskje han selv – hadde timene før drept mange medmennesker. Kan vi tenke oss at soldaten i stridsvognen mente at nå fikk det være nok? Ikke vet jeg; ikke vet noen andre. Det eneste vi vet er at skjebnen både til mannen med plastposene og vognføreren forblir ukjent. Hvilket regime kan leve med et slik ettermæle.

Over hele verden vil ofrene fra 25 år siden bli minnet. Måtte vi her i vårt fredelige Norge benytte denne dagen til ettertanke. La oss ikke glemme ofrene. De fleste var unge mennesker på vei inn i de voksnes verden. La oss tenke på deres nærmeste.

La oss idag også huske dem her i den frie verden som logrer for det kinesiske regimet og som ikke våger å være rakrygget. Det er en tid for alt – i alle fall for oss som er så heldige å kunne  velge.

PS! Les også:

Terje Svabøs reportasjer i Aftenposten fra 1989

Intervju med TS i Aftenposten i dag – om forholdene i Beijing junidagene i 1989

Innlegg fra TS i NRK Ytring i dag – om jakten på sannheten som en evig kamp
mot propagandamyndighetene.

Siste blogger

I media

Les mer om de siste aktivitetene til Terje Svabø:

GÅ TIL MEDIA

Dagens sitat

«Donald Trump’s presidency “is making the United States something worse than just feared or derided. It is becoming irrelevant.»

— Fareed Zakaria, kommentar i Washington Post

Terje Svabø

Gjennom sitt selskap Svabø Nyheter & Analyse bruker Svabø det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter.
Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål, finans og akselerasjonens tidsalder er blant de områder han gjerne modererer.

Han holder foredrag på norsk og engelsk om medier, politikk, Sentral-Europa, Balkan og Kina.

Svabø har årelangt virke som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.

Følg Terje Svabø

Siste artikler