Terje SvabøLike før julehøytiden inntok det brunsvidde Frihetspartiet regjeringskontorene i Wien. Partiet har mange meningsfeller i Europa.
Dessverre, vi pustet nok for tidlig lettet ut. Da den sterk innvandringsfientlige Geert Wilders ikke gjorde det så godt som fryktet ved valget i Nederland i mars og lederen av National Front, Marine Le Pen ikke ble president i Frankrike ved valget i mai, gratulerte vi hverandre: Frykten for en vond populistisk bølge over Europa var overdrevet. Trodde vi.
Det ble nok tatt for lett på følgende: I Nederland ble Wilders nummer to, mens det sosialdemokratiske partiet så å si ble visket ut av det politiske kartet. I den siste valgomgangen i Frankrike var sosialdemokratene definitivt ikke med. Det var derimot Marine Le Pen som fikk 34 prosent av stemmene. Ingen grunn til bekymring?
Ved valget i Tyskland i september fikk rasistene i Alternative für Deutschland mer enn 12 prosent av stemmene og ble republikkens tredje største parti. Både kristendemokratene og sosialdemokratene gikk tilbake. I Tyrkia strammer Tayyip Erdogan grepet – for å si det mildt og med hvilke ord skal vi karakterisere Vladimir Putins utgave av demokratiet? I Danmark styrer en svak borgerlig regjering med parlamentarisk støtte fra Dansk Folkeparti og i vårt naboland har Sverigedemokraterna etablert seg som ett av de største partiene.
En bølge av ikke-liberale
Nylig deltok jeg på et seminar i Zagreb, arrangert av flere NGO’er som er opptatt av menneskerettighetene. Gjennom konstruktive, analyserende panelsamtaler, ble det tegnet et til dels dystert bilde av demokratiets utfordringer i Europa.
Som en ubehagelig påminnelse av behovet for seminaret, kom de siste meldingene fra Warszawa om politisk utnevning av høyesterettsdommere. En klar illustrasjon på at en demokratisk valgt regjering tyr til ikke-demokratiske virkemidler for å gjennomføre sin politikk. Dessverre er ikke den polske regjeringen alene om å snu de liberale verdiene ryggen. Vi ser det – om mulig – enda klarere hos statsminister Viktor Orban i Ungarn.
«Illiberal Democracy»
I en artikkel så langt tilbake som i 1997, skrev den særs dyktige CNN-ankeren ,Fareed Zakaria, en artikkel i Foreign Affairs med tittelen ” The Rise of Illiberal Democracy.” Der analyserte han hvordan demokratisk valgte regjeringer innførte ”illiberale” reformer for å styrke sin egen posisjon og beskytte nasjonen mot såkalt uheldig, utenlandsk innflytelse. Vi ser det i Europa i dag, i Polen, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike – for å nevne noen. Zakaria skrev det slik i 1997:
”From Peru to the Palestinian Authority, from Sierra Leone to Slovakia, from Pakistan to the Philippines, we see the rise of a disturbing phenomenon in international life – illiberal democracy.”
Den kjente amerikanske diplomaten, Richard Holbrooke, kom med denne uttalelsen i 1996 etter å ha vært sentral i fredsforhandlingene på Balkan og før valg i Bosnia:
«Suppose the election was declared free and fair,» and those elected are «racists, fascists, separatists, who are publicly opposed to [peace and reintegration]. That is the dilemma.»
Et illiberalt demokrati kjennetegnes ved at den utøvende makt, støttet av vedtak i den lovgivende forsamlingen, innskrenker/setter til side vesentlige rettigheter som ytrings- og forsamlingsfrihetene. Myndighetene har oppnådd legitimitet gjennom frie valg og misbruker denne legitimiteten ved å begrenser rommet for utøvelsen av sentrale, demokratiske prinsipper. Det er høyreorienterte partier som leder an og nå er de i posisjon i Østerrike.
Flyktningleirer utenfor Wien?
Brodd mot immigranter, er sentralt hos høyrepopulistene og benyttes gjerne som unnskyldning for å svekke demokratiske pilarer. Det tok ikke lang tid før de markerte seg i Wien. Forslaget kommer neppe til å bli gjennomført, men det er likevel grunn til bekymring:
Den nyvalgte parlamentariske lederen for Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, Johann Gudenus, tok nylig til orde for å hive 13 000 asylanter ut av Wien og til samlingsleirer utenfor bygrensen.. Begrunnelsen er å få migrantene til å innse: ”dass es in Österreich doch nicht so gemütlich ist, wie alle glauben.”
FPÖ’s karismatiske leder, Heinz-Christian Strache, er visekansler i den nye regjeringen. Det ytterliggående partiet bekler også viktige ministerposter som utenriks, arbeid/sosial og innenriks.
FPÖs koalisjonspartner er de konservative, Die Österreichische Volkspartei (ÖVP). Statsministeren, den 31 år gamle Sebstian Kurz har fornyet og flyttet det konservative partiet lenger til høyre, ja faktisk så langt at Strache mener at Kurz har stjålet mye av FPÖ’s politikk. Kurz har for øvrig fått utvidede fullmakter som partileder og det knyttes både store forventninger og en viss uro til den nye kanslerens veivalg.
Fra Østersjøen til Adriaterhavet
På seminaret i Zagreb ble det uttrykt bekymring for at vi i Europa i løpet av de nærmeste årene vil oppleve et belte av illiberale demokratier/sterke bevegelser og partier, fra Østersjøen til Adriaterhavet.
NGO’ene frykter en utvikling hvor angrepene på den kritiske opinionen og forsamlingfriheten vil tilta i styrke. Det advares mot ”a growing inequality, intolerance, xenophobia and attacks on all those fighting discrimination and promoting equality, healthy enviorment, women’s rights and the rights of all victims.”
Advarende ord som vi bør lytte til.
